Et tomt dukkehjem

Prøv vår filmquiz: Hvem regisserte Titanic?

Via drukningssdøden på «Titanic» (1997)ble Kate Winslet og Leo DiCapri det romantiske drømmeparet for en hel generasjon. Mange år senere strever deres nye rollefigurer med å holde hodet over vannet etter en het romanse som ender i ekteskap. Men det bygger bare på forelskelse og ender fort i dødsens rutine.

Dermed snapper de etter luften i det gylne buret, det som figurene til regissør Sam Mendes gjerne føler seg innestengt i.

Med forstadsbildet «American Beauty» vant britens tragikomedie fem oscarpriser. I «Jarhead» skildret han amerikanske soldater i Irakkrigens felle. Buret nå er et nett hus i forstedene på 1950-tallet, med ironisk adresse «Revolutionary Road» , en riktig idyll, den amerikanske drømmen. Men den blir snart til et mareritt.

FOTO: Francois Duhamel

Han er mannen i 1950-tallets grå flannelsdress, som har et nokså likegyldig rutinearbeid på kontor. Hun blir hjemmeværende hustru. Samlivet blir fort tømt for mening. De drømmer om å ta seg et friår i Paris, ut av buret. Men han lokkes av forfremmelse.

Mendes bygger på en berømt roman av Richard Yates. Men etter det jeg kan forstå, tilpasser han den sin egen bur-tematikk og ikke minst sine egne instinkter som fullblods teaterregissør.

Hans innstudering av Yates minner i mye om skuespill av Edward Albee eller Tennessee Williams eller Arthur Miller, med den samme desperasjonen, de samme trange vegger som scenerommet setter, den samme følelsesfortrengning, den samme forvirring i hodene. Ytre perfeksjon ledsages av indre forkrøpling.

FOTO: Francois Duhamel

Vi må nesten tilbake til Liz Taylor og Richard Burton i «Hvem er redd for Virginia Woolf?» for å finne maken til ekteskapsholmgang. Winslet og DiCaprio kan nesten måle seg med Taylor/Burton. Men aller best er Michael Shannon som den psykiatriske pasienten som ser og sier sannheten.

Revolutionary Road er ikke så kompleks som «American Beauty» eller så skarp av svartkomisk satire, men desto mer inntrengende, med representative skjebner som likevel føles enestående. Musikken er en viktig veileder gjennom filmens følelser. Fotoet til Roger Deakins er nesten tømt for farger, som disse livene.

Det er blitt en beundringsverdig film, hvor anonyme sjeler stille, langsomt og maktesløst knuses i fremmedgjøringen. Det gjør virkelig vondt å være så tom. Eller å oppleve tomheten fra kinostolen.

Og så skal huset selges igjen, til det neste paret som fortæres av sine likegyldige liv.