Salander gjør filmen

FOTO: Knut Koivisto / Nordisk Film

Muligheten for å lese Millennium-trilogien på høyst ulike nivåer må være en vesentlig grunn til at bøkene har solgt i 10 millioner eksemplarer.

Selvtillit.

Man skulle kanskje tro at en slik suksess kunne virke avskrekkende, men den danske regissøren Niels Arden Oplev har kastet seg over oppgaven med like deler respekt og selvtillit. Han har laget en folkelig film som det er lett å like, og der svenske karakterskuespillere fyller selv de små rollene.

Møt Noomi Rapace: - Filmens Lisbeth er en blanding av skikkelsen i manus og av meg selv forteller Noomi Rapace i et åpenhjertig intervju
Se video: Jeg trodde folk ville hate meg

Scenografien er enkel, men effektiv. Fotograf Eric Kress beveger seg smidig mellom travle, golde gater i Stockholm og øde, uhyggelige miljøer på den herskapelige landsbygda. Filmen varer i hele 2 timer og 35 minutter, noe som gir rom for en energisk bruk av fortellingens historiske materiale – gamle filmklipp i sort/hvitt, gulnede avisutklipp og barndomsminner holdt i 1960-tallsstil. Den endimensjonale spenningsmusikken kan imidlertid bli temmelig enerverende i lengden.

To store valg preger manusarbeidet til Nikolaj Arcel og Rasmus Heisterberg: De gjør filmen til mer av en rendyrket krim enn boken, og åpner for at datahackeren Lisbeth Salander (Noomi Rapace) fullstendig kan overstråle Stieg Larssons hovedperson, journalisten Mikael Blomkvist (Michael Nyquist).

En sjeldenhet.

Her er hun, altså, den kvinneskikkelsen nordiske skuespillerinner nesten aldri får anledning til å fremstille.

Noomi Rapace griper muligheten med begge hender, og skaper en dynamisk figur full av talenter, aggresjon, lidenskap og hevnlyst. Rapace viser hvordan et steinansikt kan gi det beste utgangspunktet for psykologisk spenning: Den minste grimase eller det mest tilbakeholdte smil får dobbel kraft og betydning. Salander har definitivt anstrøk av Lara Croft og Modesty Blaise. Men Rapace underbygger hennes menneskelighet og gjør henne til en sær, men troverdig helt. Man kan diskutere hvor godt samspillet med Michael Nyquist egentlig fungerer; i grunnen virker skuespilleren like besnæret – og passivisert – av Rapace som Blomkvist er av Salander.

Mordgåten.

Med Rapace i sentrum har filmversjonen fått en sterkere feministisk profil. Samtidig er bokens politiske – og kjønnskritiske – anliggende kraftig tonet ned, til fordel for nettopp den rendyrkede krimprofilen. Hos Stieg Larsson fremstilles menns hat mot kvinner som et generelt samfunnsproblem, blant annet gjennom kalde fakta om helt vanlige overgrep og trusler. I filmen er det kun plass til ekstreme, sadistiske ugjerninger.

Det er et fullt forståelig valg, bokens omfang og bredde tatt i betraktning. Men ikke uventet skaper det nye utfordringer: Vurdert som en rendyrket krim, virker mordgåten spinkel. I stedet for å bygge en jevn og sterk spenningskurve, heises morderen inn i siste liten, som løsningen på alle åpne spørsmål. Vi blir aldri skikkelig redd ham – og heller ikke lettet når han avsløres.

Møt Noomi Rapace: - Filmens Lisbeth er en blanding av skikkelsen i manus og av meg selv forteller Noomi Rapace i et åpenhjertig intervju
Se video: Jeg trodde folk ville hate meg

Test deg selv: Ta vår Stieg Larsson-quiz

FOTO: Knut Koivisto