Huset med det rare i

Pål Øies Villmark (2003) ble startskuddet for en liten bølge av godt besøkte norske skrekkfilmer, flere av dem satt i nettopp villmarken. I Øies nye film "Skjult" er skogen helst bare en omkransende uro. I sentrum står et mørklagt hus med en enda mørkere, Amstetten-aktig kjeller. Og innerst i den, en voldsom skyldfølelse.

Har ikke badet på nesten 30 år Les intervju med Kristoffer Joner.

Noe å tro på.

Sånn skjer det: Kai Koss (Kristoffer Joner) kommer tilbake til hjemstedet for å begrave sin mor. Det gamle huset hennes knirker og knaker på underlig vis. Koss har fryktelige syner. Underlige folk sier underlige ting til ham i underlige settinger. Koss svarer underlig eller ikke i det hele tatt.

Dette skal være skummelt og David Lynch-aktig – Øies visuelle nikk og bukk til Lynch er respektfullt tydelige. Det fungerer en stund. Underveis unngår filmskaperne dessverre å feste all denne underligheten til et fast punkt, et eller annet man kan kjenne igjen og, ikke minst, tro på.

Dermed sklir Skjult gradvis ned på feil side av knivseggen den balanserer på. Det blir ikke sånn at man sitter med en oppfatning av at her er det noe urovekkende galt. I stedet tvilte jeg på nesten hver eneste replikkveksling og på hvert eneste rare valg rollefigurene foretok seg.

FOTO: SMN

Dagslys.

Et bitte lite eksempel: Hvis man er inne i et mørklagt hus midt på natten, kan det godt være at man har lagt igjen noe når man kommer ut. Jeg kan bare ikke tro et sekund på at det man har glemt er lommelykten. Slike åpenbart teite løsninger ødelegger mye for en film som ønsker å være mer enn en ren genrefilm.

Teknisk sett er Skjult meget god. Fotograf Sjur Aarthun får fine nyanser ut av det nye og mye bransjeomtalte digitalkameraet Red, mens Kristoffer Joner gir oss femten av sine mest intense ansiktsuttrykk. Jeg tror på alle dem. Men et manus som knapt tåler dagslys skaper sjelden det dypeste mørket.

Har ikke badet på nesten 30 år Les intervju med Kristoffer Joner.