Hypervolemisk!

The Terminator dukket opp første gang i Arnold Schwarzeneggers skikkelse i 1984. Han spilte en kyborg (en blanding av levende vesen og maskin) som var sendt tilbake fra 2029 for å drepe en kvinne som skulle bli moren til den fremtidige motstandslederen i kampen mellom mennesker og maskiner.

Konseptet er fascinerende. Det er en orgie i tidsreisens mange paradokser, og i bunnen ligger en slags melankoli knyttet til menneskehetens skjørhet. I 1991 kom den storslagne Terminator 2, som både var teknisk nyskapende og som hadde et visst glimt i øyet. Med Terminator 3 var nedturen godt i gang, og med Terminator Salvation er det fritt fall.

Filmen er nærmere beslektet med Transformers enn med de to første Terminator-filmene. Ikke bare har den tidligere hovedpersonen blitt guvernør i California, men regissør James Cameron hoppet også klokelig av etter film nummer to. Det som er igjen, er det reneste sludder. Noen ganger slutter sludder å være sludder når det blir påkostet nok, men noen ganger gjør det det dessverre ikke.

Tilpasset Bale.

Sinnataggen Christian Bale er ny på laget. Ryktene vil ha det til at han først ble bedt om å spille en annen rolle i filmen, men at han heller ville være motstandsmannen John Connor, og manuset ble skrevet om slik at Connor fikk mer plass. Bale skal også ha insistert på å gjøre filmen mer karakterdrevet og mindre action-preget, men hvis det er sant, var det ingen som hørte på ham.

Et av problemene er nemlig at Bale tror han spiller i en karakterdrevet film. Effekten av det er nesten komisk. Scenene følger den sedvanlige rytmen med action, planlegging, action, oppsummering, presentasjon av reglene for de kommende ti minuttene, ny action, og så videre. Det gjør de fleste slike filmer. Forskjellen er bare at i de gode legger man ikke merke til det.

Skumlere.

Historien er kort fortalt: Krigen mellom maskiner og mennesker er i full gang, og Connor må hindre at Kyle Reese, som en gang skal bli hans far, blir drept. En ny Kyborg-prototyp som har noe som ligner veldig på følelser dukker opp. Og terminatorene har dessuten blitt både skumlere og styggere siden sist. De mange action-sekvensene er heftige, men replikkene er stort sett av typen: «Vi kommer oss ikke tilbake til basen! Land i nærmeste trygge sone!» Eller: «Hypervolemisk!»

Der det i T2 gikk an å bli en smule emosjonelt engasjert, er det nå mest staffasje igjen. Mest av alt ligner filmen et opplegg til nok et spill. Men den viktigste funksjonen til en film som denne er tross alt at den skal tilfredsstille menigheten. Den skal subtilt referere til de andre filmene slik at fansen kjenner det i hjertet. Også her feiler Terminator Salvation. Replikken alle venter på, er med, men er langt mindre elegant enn for eksempel Daniel Craigs Bond-replikk i Casino Royale når han får det vanlige spørsmålet om shaken or stirred,(«Do I look like I give a damn?»)

Tanken på at det planlegges ytterligere to Terminator-filmer med samme gjeng er forstyrrende.