Frelse for Judas Iskariot

LES INTERVJU: Hank von Helvete identifiserer seg med Jesus

SALGSSUKSESS: 30 000 vil se Jesus

Tiden er for 2000 år siden og tiden er nå. Stedet er Jerusalem og trafikkmaskinen under Oslo S – utløpet av Akerselva, altså Bjørvika. Menneskene er de mest lurvete og utstøtte – kriminelle, dophorer, uteliggere, tiggere, ranere, spedalske. Midt blant dem en rockeprofet med mørke briller, gullkjeder om halsen, pelsfrakk og stemmebånd av rust, spiker og knust glass. Rundt ham igjen de forførte, fansen, alle med håpet om å bli ledet ut av det helvetet som er deres liv på jorden.

Over dem, alle makthavere gjennom tidene – yppersteprester og paver, keisere og guvernører, oberster og diktatorer i gjenkjennelige fascistiske uniformsdetaljer. Og så han som tar Jesu ord på dypeste alvor hele tiden, som blir skuffet over hans handlingslammelse, inntil han, for sent, er nødt til å innse at alt er forutbestemt, at han er brukt, er en brikke i et spill der han aldri hadde noe valg – Judas Iskariot.

Frank Kjosås’ lille skikkelse rommer en forbløffende stemmekraft, han dirrer av intens tvil og desperat fortvilelse – en suveren skildring av en forræder i beste mening, og den egentlige hovedrollen.

Totalteater

Slik har alltid Jesus Christ Superstar vært tenkt, men sjelden spilt så tydelig som i denne omtolkede versjonen for vår tid. Rock møter symfoni, black metal møter lyset i en politisk potent regi, enda ett i serien av gjennombrudd for Erik Ulfsby.

Scenografen Nora Furuholmen tar scenerommet i total besittelse: Den forhatte muren er der, men også togskinnene gjennom porten til Auschwitz. Referansene til fortid og nåtid er utallige: Kreml-muren, palestinaskjerf, Hitlers platform, Ghadaffi, latinamerikanske oberster, Herodes som en charter-Svein i bassenget, omgitt av bimbos, alt innfanget og utvidet i lekker lyssetting (Terje Wolmer/Ola Bråten). Det universelle budskapet er at menneskene ofres igjen og igjen på maktens alter.

Nytt klangbilde

Atle Halstensens musikalske omarbeidelse er selve atomkjernen i oppsetningen; i et eksplosivt nytt klangbilde gjenoppstår slitne sanger. Volumskiftene er kolossale – fra helsefarlig, smertefullt rocka utladninger til de mest stillferdige ballader – men lyddesignen (Tore Gustavsen) lar teksten slippe frem, og den får helt nye dimensjoner i Ola E. Bøs oversettelse. Musikalsk leder Svenn Erik Kristoffersen og hans musikere har imponerende oversikt over denne delen av det svære apparatet.

Hans-Erik Dyvik Husby fra Turboneger viser seg å være et godt valg som Jesus. Han fyller scenen med en egen ro, overrasker med sitt lyriske uttrykk og sin forbilledlige diksjon. Skuespiller kan man knapt kalle ham, og fysisk er han ikke av de mest spretne, men han suger oppmerksomhet til seg, og det er godt gjort i denne heksegryten.

Han får den aller beste støtte i Charlotte Frogners Maria Magdalena – neddopet og til salgs, ja vel, men til randen full av kjærlighetsglød. Og for en stemme!

Ny ensembleseier

Hildegun Riises Pontius Pilatus veksler mellom tvil og tvang. Det er synd at hun tvinges til å skrike seg gjennom hele piskescenen – et eller annet sted går en grense for publikums mottagelighet. Overskrides den, blir vi kalde. Sigve Bøes Herodes er en total parodi på nyrik kjendisstatus; i Speedo badebukse boltrer han seg i forakt for Jesus og alle andre han føler seg hevet over – festlig tenkt og gjennomført. Lasse Kolsrud Kaifas står for den personifiserte ondskap, alt annet enn festlig men avgjort gjennomført.

Ensemblet på Det Norske Teater – godt utfylt og støttet av studenter fra Bårdar Akademiet – spiller lojalt i en rekke småroller og ingen detalj er uvesentlig. ”Ensemble” betyr noe stort i en slik helhetlig sammenheng, og når alle tilslutt, med et digert lysende kors bak seg, heises opp som symfoniorkester, barbent i Bjørvika, velger jeg å tro at det sier noe om en ønsket sammensmelting av rock og symfoni, musikal og opera, om kunstens betydning i vår tid. Og om religionens.