Pionérens slitasje

Inger Sitter har tegnet og malt i snart 70 år, og det kan være på tide å oppsummere et velkjent og produktivt kunstnerskap. Kunstneren runder 80 år, og i denne anledningen utgis en stor, gjennomillustrert bok, Inger Sitter – et portrett (Aschehoug), forfattet av Niels Chr. Geelmuyden og Gunnar Danbolt. I tillegg arrangerer Gråmølna Trondheim Kunstmuseum en større retrospektiv utstilling.

Utstillingen i Galleri Brandstrup, som åpner for publikum i dag, er imidlertid lite tilbakeskuende: Alle utstilte verker – malerier, monotypier, litografier – er produsert i år. Inger Sitter nøyer seg ikke med tilbakeblikk.

Gudegave.

Geelmuydens biografiske fremstilling er like velskrevet og skarpsindig som Inger Sitters liv er spektakulært. Det inkluderer barnestjernetakter, utstrakt reisevirksomhet, anekdoter med kunsthistorisk og kulturpolitisk interesse, lange utenlandsopphold, kjærlighet og en lidenskapelig sans for istandsetting av boliger – ikke færre enn 25 i alt.

Sitt første bilde viste Sitter offentlig allerede som 13-åring, og Aftenposten meldte at hun hadde fått «gudegaven». Det skulle imidlertid dukke opp skjær i sjøen, som sykdom, motarbeidelse av et abstrakt formspråk og kvinnelige kunstneres problemer med å bli sett og hørt.

Som habil fagmann går kunsthistorieprofessor Gunnar Danbolt grundig til verks når han forklarer, fortolker, periodeinndeler og setter Sitters kunstnerskap inn i en omfattende kunsthistorisk kontekst. Bokens skarpe skille mellom liv og kunst, biografi og verk, er imidlertid ikke problemfritt: Kunstnerens livsløp er gjerne en vesentlig kontekst for kunstnerskapet.

Engasjement.

Utstillingen er en demonstrasjon av Sitters velkjente signatur. Det er flere tiår siden kunstneren var en pionér; den nonfigurative kunsten vant allmenn aksept på 1960-tallet. Slaget har stått. Kampene utspiller seg ikke lenger i billedspråket, men i en ytre verden. Hos Brandstrup kan kunstnerens engasjement sees i billedparet Lofoten, en advarsel mot oljeboring. Tidligere har tsunamikatastrofen og balkankonflikten dannet temaer. At engasjementet ikke gir seg utslag i et tilsvarende billedspråk, men så å si er flyttet til titlene, utgjør en spenning i Inger Sitters kunst.

Boken knytter Sitters koloritt til livsfaser. Utstillingens flaggaktige rødt-hvitt-blått kan like gjerne være et «hallo» til en viktig kollega innen nonfigurativt billedspråk, avdøde Jakob Weidemann. Men der han helst vendte blikket mot bakken, er det utsyn over svaberg, kroppsliggjorte landskaper og et samspill mellom mer diffuse krefter som preger Sitters bilder. To store litografiske trykk, ett rødt og et svart, står frem – ikke kun fordi de møter oss allerede i trappegangen; de bevitner Sitters evne til effektiv form og et minimalisert fargeuttrykk.