Maritim moro ved elven

Det går unna i Oslos spiseverden. I februar i år var Skipper’n og følge på Så lett er det ikke , oppkalt etter telemarkskunstneren bak figurene på Nybrua. Hovedbudskapet den gang var at det skal ikke være så lett å lage restaurant: lokalet er kult, men matambisjonene lave.

Babord, som altså har holdt til i lokalene en måneds tid, har et mye mer gjennomført konsept. Ambisjonene er tydelige: Her skal det serveres spennende mat til en ikke altfor dyr penge.

Innlandspreget til det forrige interiøret er nå erstattet med fisk og hav. Tøft haibilde for eksempel. Eneste rest av Telemark er en forseggjort Dyre Vaa-fortelling på veggen. Fin skrift.

«Babord er en maritim bar og restaurant som serverer masse godt fra havet, ved siden av godt drikke», heter det på menyen. Menykonseptet er at flere mindre retter skal utgjøre en helhet. Her skal det være mulig å smake på mye smått, men godt fra havet. Menyen antyder at en såkalt hel fangst skal utgjøre en «treretter». Her blir to forretter, eller agn som det heter, og to hovedretter kalt fangst. Pluss dessert. Moroa koster 405 kroner, egentlig ikke så galt, hvis det er godt, selvfølgelig.

På papiret virker det i hvert fall spennende, og Skipper’n og følge kaster seg glupsk over menyen en mørk novemberkveld. Den svært så vennlige kelner forklarer raskt poenget og lar oss få litt tid til å sette sammen menyen.

Sluttet orden

Så kommer de morsomme rettene i tur og orden: feiende frisk østers, crostini med rømme og store «crispi» ørretrogn, løyrom, fersk sashimi med laks og tunfisk, med en pikant soyasaus og blåskjell espresso. Bak sistnevnte litt kryptiske navn skjuler det seg blåskjellsuppe servert i to kaffekopper. Den ene porsjonen har friske urter som gir den en vakker grønnfarge. Felles for agnene, altså forrettene, er lekkert design og flott smak.

Selskapets eneste innvending så langt er at vår kule kelner godt kunne spandert litt is i vannet. Det var hverken godt eller kaldt. For så vidt kunne hun spurt om vi ville ha vann med «gas or no gas» som det heter på europeisk. Men dette er ikke nok til å legge en demper på stemningen.

Smak av kjøtt

Det nærmeste man kommer kjøtt, blant alt agnet, er hvalkjøtt. Som fangst, altså hovedrett, er det også skinke og dåhjort. Men siden vi er i det maritime hjørnet, starter vi også der med havsmak. De hvitvinsdampede hjerteskjellene kunne gått rett inn i den velsmakende italienske retten spaghetti vongole, og den lune fjellørreten med pepperrotkrem er usedvanlig elegant og sober i smaken. Det er også den kremete fiskesuppen med ørretconfit og haneskjell.

Så må vi innom kjøttet, og den stekte dåhjorten med sopp og timiansjy får mer enn bestått. Og pata negra-skinken med spansk manchego er tydeligvis hentet fra skikkelige råvarer.

Blant dessertene koser vi oss med crème brûlée med pasjonsfrukt og yoghurtsorbet og terte med blodappelsin og en liten donut. Sistnevnte er forøvrig ikke engang i slekt med de litt tyngre og ofte klisne sakene som kalles donut på super’n.

Om Så lett er det ikke skrev vi i februar at de måtte skjerpe seg hvis de ville overleve. Det klarte de tydeligvis ikke. Babord trenger bare å holde stø kurs og kanskje trimme servicen litt.