Et bra sted å sette punktum
Jevn, grei og velkjent moro.
Stammer Egon Olsen fra Ole Høiland, mestertyven som ranet Norges Bank i 1835? Og hvor ble det av pengene? Et skattekart fører oss gjennom gamlebyen i Fredrikstad, mørke irrganger på Akershus festning og Høilands hule i Oslomarka.
Man vet hva man får
På det troskyldige 1960-tallet kommer tenårings-Egon Olsen over sin bestefar Eugen Olsen. Han har skatterebusen klar, og er villig til å hjelpe med jakten. Olsenbanden jr er en serieproduksjon som gjerne har nådd sine mål: Den samler et større publikum som vet omtrent hva det får, med noen variasjoner. Serien pretenderer ikke å være Shakespeare, enn si klar for Cannes.
Friskt anslag
Den syvende norske utgaven, om vi regner med TV-serien det hele begynte med, er som vanlig både manus- og regisignert den solide håndverker Arne Lindtner Næss. Som alltid er anslaget friskt. Fenomenet Olsenbanden begynte i Danmark som en lang suksess-serie på 14 filmer. Den er kjennetegnet av stram regi, surrealistiske påhitt, parodisk talent og samfunnssatirisk snert. Glitrende skuespillere danset seg som voksne lissom-anarkister gjennom rollene.
Fra barnlig til barnslig
Serien ble kopiert både i Norge og Sverige, med fastlagte moduler og noe mindre hell, men stadig med publikumstekke. Olsenbanden jr forandrer og forenkler de opprinnelige folkekomediene fra barnlige til barnslige. Figurene er blitt livsfriske helter som slåss mot de virkelige skurkene. Det reduserer noe av moroa.
Så er det serieproduksjonens problem: Å bruke rutinen uten at det oppstår tretthet i materialet. Og det blir oftest vanskeligere for hver gang, iallfall er det ingen selvfølge. Egon Olsens nesten fanatiske drøm om å utfordre verden med det store kuppet kan bli til et filmatisk mareritt. Den sikre suksess kan føre til tomgang.
På rutinen
Årets film går ikke på tomgang, men regien kjører litt på rutinen. De unge skuespillerne faller pent inn i den velsignet uskyldige tidstonen, de voksne karikerer med stor spilleglede. Det er noen gode ideer her også, men vi blir sittende og tenke: Er ikke konseptet så velbrukt at det begynner å nærme seg det utbrukte? Det kan iallfall ikke bære i det uendelige, vil jeg tro. Dette er et bra sted å sette punktum.
Men jeg har tatt feil før. Og i Olsenbande-typen serieproduksjoner er det publikum som bestemmer. Det skjer ved kinokassene.
