De nye kongene av Norden

Antakelig er du en plass mellom 23 og 36 år. Antakelig studerte du for 4-8 år siden. Antakelig så du Kent spille på studentkroen, du hørte de bli spilt på nachspiel, du sang med og minnes bandet som et soundtrack fra studietiden. Antakelig har du sett bandet live et par ganger siden den tid. Antakelig har du vokst sammen med bandet, og synes det var ålreit da de byttet ut gitarene med synther for en tid tilbake. Antakelig, siden du leser dette, har du kjøpt flere album med bandet, kan masse tekster utenat og lurer på om det faktisk er ett av dine favorittband. Antakelig er du overrasket over at bandet har eksistert i 20 år. Det er de også selv.

– Hæ? Nei... 20 år? Har vi holdt på så lenge? spør Martin Sköld, bassist i det svenske popbandet.

– Ja.

– Ok. Jeg vet ikke hvordan man feirer det. Det blir veldig mye feiring i år, for alle i bandet fyller førti. Pluss kona mi og et par til. Da føles det litt fjortiss å skulle feire et band som fyller tjue år, sier han med en viss ironi i stemmen.

– Har dere blitt for voksne til å feire bandet?

– Det er ingen dager til overs. Vi får vente til tredveårsjubileet.

– Hvordan har 20 år med Kent vært?

– Det har jo hele tiden gått bra for oss. Men vi har jo faktisk jobbet veldig hardt hele tiden og aldri overlatt noe til tilfeldighetene. Vi har vært knallharde på å bare gjøre det vi flyter på. Som band har vi hatt våre daler, men det har ikke vært så mange. Da vi turnerte i USA en periode så vi at vi ikke det ikke var noe gøy lengre. Vi forsto at grunnen til at vi ble med i Kent var fordi vi synes det er så gøy å lage band sammen. Man tror i begynnelsen at drømmen er å kjøre limousin og spise jordgubbar. Når det blir hverdagen blir det tydeligere hvorfor vi holder på med dette her. Vi liker å lage musikk sammen og det gjør vi fremdeles. Det er vel så enkelt. Det begynner og slutter der. Hvorfor det har gått bra, aner ikke. Jeg klarer ikke å gjøre en dyp analyse på det, og jeg vet egentlig ikke om jeg vil vite det.

FOTO: Steinholt Ingar Haug

Siden 1990 har bandet gitt ut ti album, solgt over 2,3 millioner plater, og tituleres som Sveriges største rockeband. De forsøkte å slå an i utlandet, men mislyktes. Ergo platesalget er begrenset kun til de nordiske landene. De slo igjennom for alvor i 2002 med albumet «Vapen & ammunition» og har turnert Norge en rekke ganger, fra studentkroer i periferien til en rekke musikkfestivaler og spiller nå for andre gang i Oslo Spektrum. Ja, sånn i tillegg til å vinne nærmere 40 priser. Sånn.

– Vi gjorde to plater på engelsk og turnerte en del i USA. Det var en low down for Kent.

– Så oppskriften er å synge på svensk og konsentrere seg om Norden?

– Ja, det er det. At vi synger på svensk gjør at det er lett å forstå og ta til seg. Det er de selvfølgelige tingene, at folk forstår det vi synger om. Noe dypere mekanismer enn det kjenner jeg ikke til.

– Er mange band mer opptatt av å synge på engelsk og slå an i utlandet enn å konsentrere seg om hjemlandet?

– Man blir jo stående litt med det man begynner med. Hvis man begynner i et band og synger på engelsk, så kan det være vanskelig å bevege seg bort fra det. Da vi begynte å bli bra så sang vi på svensk. Det er ingenting man kan planlegge. Det blir som det blir, når man starter et band. Man har jo store planer, men det er sjeldent de slår inn.

– Før turnerte dere studentkroene, og nå fyller dere Spektrum. Har publikummet fra studentkroene vokst sammen med bandet?

– Ja, det blir litt sånn. Man blir en stor jævla elefant, som bare tramper rundt overalt. Jeg skulle gjerne heller spilt seks ganger på Rockefeller enn en gang i Oslo Spektrum, men vi må velge våre kamper. Vi har jo familie, så vi kan ikke være ute og spille så lenge vi vil.

– Hvordan er det å være et slikt monster som Kent?

– Man mister litt sikten. Om du står på ti meters høyde og skal hoppe ned i et basseng så ser du hvor dypt det er. Da kan man få litt høydeskrekk. Men om du er i et fly, er det så langt ned at man forstår det ikke. Det føles litt sånn. Når det er over 5000 publikum , spiller det ingen rolle om det er 12 eller 20000. Man forstår ikke hvor stort det er.

– Hvorfor byttet dere gitarene ut med synther?

– Alle endringene man gjør musikalsk skjer fordi man er litt lei det man driver med. Man vil høre noe annet. Vi har vært interessert i synthesizere og sequencere en periode nå.

– Hvordan vil Kent forandre seg etter dere har fylt 40?

– Vi forsøker alltid å treffe noe nytt og gjøre det interessant å holde på. Det er liksom ikke så gøy å spille et gitarriff for 18. gang. Samtidig er det alltid noen som ikke vil at vi skal forandre oss, og bare låte som på den første platen. Da hadde vi bare orket å gi ut to plater.

– Vår anmelder mener at deres siste plate er den beste på lenge. Er du enig i det?

– Så kult. Jeg synes også det er den beste. Röd er vår mest sammensatte plate. De andre platene jeg hørt meg lei på etter et par måneder, men jeg kan fortsatt sette på Röd og tenkte «fan vad bra skiva!».

Les anmeldelse: Friskmeldt Kent

– Når a-ha har lagt opp, blir Kent de nye kongene av Norden?

– Jeg vetafan. Jeg vet ikke. Jeg vil ikke være noen konge. Jeg vetafan hva jeg vil være konge over. Ingenting, tror jeg.