Fantastiske drager

Sjekk oversikten: Related content
Kinobesøket i påsken: – En myte at alle reiser bort

________________________________________

Alle ukens filmanmeldelser:

The Bounty Hunter: Uten spenst og sjarm
Skyggen: Polanski i toppform
From Paris with love: Nesten dustenivå
Yohan - Barnevandrer: Vandrer rett inn i mål
Gainsbourg: artist-rebell-ikon: Gåten Gainsbourg
Mary & Max: Skitten perle
London River: Lavmælt, men sterk
Hemmeligheten i deres øyne: Støvete sjarm

________________________________________

Mye tyder på at båndet mellom drager og mennesker, og ikke minst mellom drager og barn, rett og slett er noe vi ikke blir lei av å høre om. Avatar bruker drager i stort monn. Og for få måneder siden kom en fransk animasjonsfilm som heter Dragejegerne.

Dreamworks kaster seg på bølgen med Dragetreneren. Den er ganske langt fra å være like morsom som Dreamworks er på sitt beste (Shrek, Madagaskar, Kung Fu Panda, Monsters vs. Aliens), men til gjengjeld er den i 3D og ser riktig lekker ut, kanskje særlig for dem som aldri får nok av den gode gamle tivoliaktige View Master-følelsen.

Vi følger Hikken som bor på en vikingøy hvor man i syv generasjoner har slåss mot drager. Men Hikken har en annen tilnærming til beistene. Han finner ut at de ikke er så ille som de andre tror. Man kan til og med temme dem. Men dette er naturligvis å banne i kirken, og spesielt når man er høvdingsønn.

Historien er enkel, på godt og ondt. Den er lett å følge for 5-7-åringene, men mangler raffinementet vi er blitt vant til i filmer av denne typen, hvor unger og voksne ler av forskjellige ting.

Det kan se ut som om Dreamworks har satset så mye på det visuelle og på selve dragene at menneskene er kommet litt i annen rekke. De er blitt litt pregløse og blasse.

Skjegget til høvdingen er det menneskelige trekket som huskes best. Men dragene er spektakulære og morsomme, noe som er et pluss for dem som syns det begynner å bli mange drager på fillm. Og scenene med drageflyvning er fantastiske.

Den norske versjoneringen lar Hikken (Alexander Rybak) og den kvinnelige hovedpersonen Astrid (Kjersti Sandal) snakke østlandsk, mens de fleste andre snakker saftig vestnorsk. Hvordan det kan utvikle seg ulike dialekter på en ørliten øy, får bli en sak for lingvistene, men effekten er litt som når vi fra distriktene leker – vi slår over til østlandsk når hovedrollene snakker.

Morsomt at det fortsatt er slik. Eller kanskje tankevekkende er det rette ordet.