Denne ble malt i natt

For første gang i mitt liv skulle jeg ønske jeg hadde livvakt. Jeg befinner meg på Oslo S, et par timer over midnatt, natt til i dag. Alle rundt meg ser kjempekriminelle ut. Det er jeg helt sikker på at de er. De siste togene har gått, og stasjonen stenges snart for kvelden. Jeg venter på en av Norges største streetart-kunstnere. Eller. Han ser ikke på seg selv som kunstner, selv om mange andre gjøre det. Små og store gallerier i inn- og utland, kunstnere og samlere – men ikke han selv.

For å komme i den rette stemningen hører jeg på elektro fra 80-tallet, som fra de gamle graffitifilmene. Jeg er egentlig livredd. Mot meg på Spor 11 kommer en høy snauskalle med sort hettegenser og denim-outfit. Han ser fryktelig skummel, og jeg tenker at det må være ham. Det er det ikke.

Landets største galleri

Han skal stille ut på Norges absolutt største galleri, Oslo S. Det stedet i Norge hvor det passerer absolutt flest folk i løpet av et døgn. 150.000, ifølge Wikipedia. Enormt mange kommer til å se bildene hans, samtidig som ingen vet hvem kunstneren er. Signaturen hans mottar likevel anerkjennende nikk fra kunstkjennere over hele verden; Pøbel.

– Det bet liksom ikke helt at det var Norges mest trafikkerte sted. Det var mer utseendet på veggen som gjorde at vi takket ja. Hvis vi kun var ute etter at folk skulle se det, kunne vi like gjerne tatt med sjablongene på andre siden av gata og malt der også. Eller brukt en uke på å male mest mulig i Oslo, forteller han.

Pøbel vil ikke si hva han heter, hvor gammel han er, eller hvor han bor. Han vil heller ikke fotograferes. Sammen med kompisen Dolk har han blitt invitert til å dekorere Oslo S og Trondheim sentralstasjon, på oppdrag fra Rom for Kunst. Selv de kaller ham kun ved navnet Pøbel.

– Jeg sier jeg er postbud når jeg møter folk. Det er veldig enkelt og da spør de aldri mer, flirer han.

Gjennombruddet kom for tre år siden, da Dolk og Pøbel malte noen gamle fiskevær i Lofoten. Bildene av street-art som dekket fraflyttede bygninger, ble spredd over hele verden via blogger. Et bilde kan bestå av noe papp, eller sponplater med spraylakk, signert Pøbel koster det fort 40.000 kroner. Han kan ikke si hvem kundene hans er. Ukentlig kommer det forespørsler om dekorasjonsoppdrag og utstillingsforespørsler. De aller fleste får nei.

– Jeg har aldri følt meg helt klar for å stille ut. Jeg blir aldri fornøyd nok. Da vi gjorde prosjektet i Lofoten, tenkte vi at det var ingen som kom til å se det. Det passet meg fint. De bildene har siden blitt et fenomen på internett og nådd hele verden.

Jobber kun aleine

Oslo S er stengt. Vekterne har jaget ut alle bortsett fra oss. «Å ja, du er han som skal tagge». En tom, brun, trist vegg er pekt ut. Han vil helst jobbe alene, i fred og ro. Han teiper opp noen papplater med utskårne motiver, sprayer over, bort med platen, spraye igjen, på med platen, spraye en siste gang. Ferdig. På under to minutter.

– Mister genren noe når den blir såpass stueren?

– Det er vanskelig å si. Jeg føler jeg motsier meg selv når jeg snakker om det. Det er ikke som Darkside og Luke Skywalker. Når man får en inntekt, kan man bruke mer tid på det, så vil kvaliteten bli bedre og dermed vil genren overleve ved at man kan drive med det videre. Samtidig som man dreper noe av sjela i veggen, forteller han.

Pøbelnavnet er litt flaut. Han flyr ikke gatelangs og tror han er noen pøbel. Men han har hatt det navnet altfor lenge. Hvis street-art en dag ikke skulle betale regningene, blir det første han gjør å legge fra seg dette pseudonymet.

Kortsiktig pøbel

– Nå ser jeg Pøbel-navnet overalt. For ti år siden hørte jeg det ingen steder. Jeg ser på pøbler som små drittunger som stjeler eplene til naboen. Da jeg tok navnet var det på humor, og det sier vel litt om fremtidsplanene med det. Jeg trodde aldri folk skulle like dette, og at jeg kom til å male offentlig. De siste årene har vært så fjerne at jeg skjønner ingenting. Jeg vil ikke gjøre det til noe vane å bli intervjuet av NRK og Aftenposten. Jeg vil være tilbaketrukket som person, men likevel male offentlig, sier han.

Pøbel pakker sammen tingene sine, og vi tar bakveien ut Oslo S.

– Hva gjør du når du ikke kan tjene penger på dette?

– Jeg vet ikke. Blir postbud?