Pylsa!

Les flere: Joacim Lunds Under kniven

Jeg tror ikke det jeg hører.

Det er ikke rare tilknytningen jeg har til Stavanger. Vanligvis slenger jeg innom byen en tur i løpet av sommerferien, men det er første gang jeg har med meg minstejenta. I alle fall etter at hun ble stor nok til å forstå noe som helst.

Likevel er det ikke til å ta feil av, ordet hun former når hun vil ha pølse.

– Pylsa, sier hun på syngende rogalending, tonen litt opp på slutten.

Årsaken er enkel. Vi står foran disken hos Idsøe, den gamle slakteren like ved oljemuseet. Og kanskje forstår hun det, den lille, at om hun uttaler det akkurat slik, sprekker ansiktet bak disken opp i et smil, og en gratis wienerpølse finner veien opp i barnevognen. Sier hun det riktig, er hun en av dem.

Det handler om stolthet, identitet og tilhørighet.

Følelser som får hjertet til å hamre av stolthet når rogalendinger forviller seg inn på Gutta på haugen i Oslo og ser den velkjente logoen på pølsepakkene. Idsøe-pølsene er fra samme sted som dem. Og de er best i landet.

Kjører du bil rundt i landet om sommeren, finner du dem i hver minste, lille avkrok av landet. De er lokale ildsjeler som svetter over grytene og kverner ut komle, gomme, mør og stomp. Folk som synes det betyr noe at stedet der deres forfedre hviler, beholder et visst særpreg, også i matveien, til tross for at folk flest foretrekker hurtigmat som minner vagt om retter fra Italia, Mexico eller Midtvesten.

Det finnes mat ikke engang Oslos største hypermarkeder har i hyllene, smaksopplevelser du ikke får i hovedstaden med mindre du bruker sommeren godt og fyller fryseren med hjemmelagde spesialiteter du har sanket i Søgne, Sogndal eller Steigen.

Sodd, saup, søst, snikalefse eller svele. Eller saftige saker fra Stavanger.

– Tri kilo pylsa, takk.