oslopuls

Tips til arrangementer for vår kalender sendes til oslopuls@aftenposten.no. Husk dato, tid, sted, varighet, pris og kort beskrivelse.

En vellykket fornyelse

Landets mest spennende band slutter ikke å overraske. Etter ni utgivelser har de blitt så tøffe at de prøver seg i det akustiske, uten at de dermed mister seg selv.

123456
«10»

Ukens musikkanmeldelser:
Klaxons: Tar gitaren fatt
Kontrazt: Kontrastfylt dansemoro
!!!: Ute av tiden
Sagh: Seige Sahger

For et par år siden fikk jeg en snikende følelse av at Supersilents storhetstid var på hell. Så feil kan man ta. Dette bandet har en integritet og en visjon som driver dem videre.

I dag er Supersilent trio. Trommeslager Jarle Vespestad trakk seg ut før «10». På scenen spiller nå Arve Henriksen trommer. Her er han oppført med trompet og elektronikk. Helge Sten bidrar med audio virus og elektrisk gitar, mens Ståle Storløkken spiller keyboards og Steinway piano. Det sistnevnte instrumentet er nytt, og jeg må tilstå min smule skepsis da jeg først fikk vite hva som var på gang, en akustisk drakt.

Innspillingene er i all vesentlighet gjort i Rainbow Studios med Jan Erik Kongshaug bak spakene, og Ståle Storløkken er både knapp og mørk i pianouttrykket. Det er forutsetningen for at bandet skal holde kontakt med det tunge og seigtflytende soundet de forbindes med.

Lyrisk

Album nummer ti åpner med trompet og piano fremst i lydbildet, med et lite, elektronisk korrektiv i bakkant. Denne starten signaliserer et skifte, men bandets estetiske grunnlinje er intakt.

Arve Henriksen spiller på sitt beste i Supersilent. Alle søtladne tendenser holdes på avstand, og trompeten får en skarpt lyrisk karakter. De nye, luftige tendensene hos Supersilent holdes dessuten i sjakk av Helge Stens velfunderte og ujålete fraser fra en lydbank med rock til utlåns.

Heldigvis vender bandet også sine høylytt koksgrå sider ut. Historisk sett er det innenfor disse, i de skyggefulle manifestasjoner fra et jevnt pulserende trykk, at Supersilent lyser.

Øver aldri

Trioen øver ikke, men møtes for konserter og innspillinger. De tre diskuterer visstnok aldri musikken med hverandre heller. Intuisjonen har gode vilkår i Supersilent.

Det er likevel slik at bandet omgir seg med et sett av favorittlyder som poengterer egenarten. Slik bør det være. De fleste verdsetter gjenkjennelighet. De som måtte ha behov for refrenger eller gjentagelser, har imidlertid lite å hente her. Denne musikken kan ikke nynnes.

Modenhet

Etter tretten år som band, kan man stille spørsmål om Supersilent viser mer modenhet. Men det som slår meg, er at bandet alltid har fremstått som voksent.

Musikerne viser alvor og en selvinnsikt som bærer modenhetens merke, men de har også en endringsvilje som forsterkes med årene. Jeg er imponert over 10. Enten man går til rocken, improvisasjonsmusikken eller for den saks skyld jazzen, så tilhører det sjeldenhetene at man møter noe tilsvarende. Dette tiende albumet forsterker lyset fra en katalog som var blendende fra før.

Siste fra seksjon

I dag må du få med deg...

se alle

Musikk

se alle

Teater

se alle

lesernes favoritter