Drømmen om madrasser

Fritt vilt III: 3
Pixar light

Staff Benda Bilili er et musikkfenomen som i likhet med cubanske Buena Vista Social Club spres i verden fordi de bokstavelig talt plukkes opp fra gaten og løftes frem av forbipasserende med teft.

I begge tilfellene ble det først laget en CD, deretter en dokumentarfilm.

Anerkjennelse

Kubanerne likte vi fordi de var aldrende musikere som ikke hadde fått den anerkjennelsen de fortjente. Dessuten kom de fra litt kummerlige kår.

Medlemmene av Staff Benda Bilili kommer fra en ganske annen planet. De er poliomyelittrammede og lutfattige, de har skranglete handicapsykler og musikkinstrumenter, som her i landet ikke ville ha blitt akseptert for salg på loppemarked.

Med dette forsøker de å forsørge sine familier. De øver dels på et torg og dels i den utrangerte dyrehagen i Kinshasa.

Forrykende

Med på laget har de noen gategutter som skyver dem rundt og spiller litt tromme. For seks år siden kom to unge franskmenn tilfeldigvis forbi og begynte å filme dem.

De hjalp dem med småpenger, koblet dem med en unggutt som spilte et helt merkelig strengeinstrument han hadde laget selv, samt formidlet kontakt med en belgisk plateprodusent.

Etter år av rot og motgang fikk gruppen spilt inn en forrykende CD, som jeg har hørt på jevnt og trutt det siste året. Den svinger som et lite helvete, for å si det rett ut.

Og det å se gruppen live på Rockefeller i november i fjor, var en vitamininnsprøytning og en leksjon i ydmykhet som denne filmen nå følger opp.

Madrasser

En bonus med filmen er at man på grunn av tekstingen skjønner mer av hva de synger om. Det er de nære ting, for å si det slik; at de sover på papp, men ønsker seg madrasser, at myndighetene ikke gjør noe for dem, at familiene deres noen dager får mat, andre dager ikke.

Når handicapsenteret de bor på brenner opp, må de bo på gaten. Men hele tiden lyser drømmen om Europa opp tilværelsen for dem. De vet de er gode nok. De vet de kan gjøre suksess. Vi må tro at de har skaffet seg madrasser nå.

Men det vi får se av gatelivet i Kinshasa, gjør likevel at dette er en solskinnshistorie med nokså mye bismak. På tross av sin nødtørftige filmstil og en viss mangelfullhet når det gjelder oppbygningen av historien, er dette årets mest bevegende kinodokumentar så langt.