Lite eventyrlig om troll

Ukens filmanmeldelser:
Honning: Tilbakeholden skjønnhet
Kvinner uten menn: Suggererende tablåer

Trolljegeren markedsføres som et internasjonalt fenomen, og har lykkes i å skape en atmosfære av snakkiseri rundt lanseringen.

På tross av dette er filmen forbløffende lite å skrive hjem om.

Troll kan temmes

Det filmen har, er en ganske imponerende visualisering av eventyrenes dovregubber, trehodede troll og raggete tusseladder. Å sende troll inn på arenaen der vampyrer, varulver og en hel mengde monstre allerede konkurrerer om oppmerksomheten, virker som et smart trekk for norske filmskapere som vil ut i verden.

Det filmen mangler, er imidlertid evnen til å forvalte sine kreativt skapte figurer på interessant og meningsfylt måte.

TST

Hovedproblemet er at den dramatiske utviklingen ikke sitter. Gjennom en liksomdokumentar følger vi tre studenter som lager film om en trolljeger i Otto Jespersens skikkelse.

Men spissfindige, konspiratoriske dekkoperasjoner av typen TST (Trollsikkerhetstjenesten) er avslørt etter en halvtime, og jakt- og fluktsekvensene når sitt klimaks på første bærtur i granskogen. Og når trollene først er sluppet ut av esken, har filmen fint lite å fylle resten av spilletiden med.

Repetisjoner

Dermed følger en lang rekke repetisjoner over temaet løping i skog/snaufjell/huler med avlevering av trollrelaterte vitser, mens løse handlingstråder snubler rundt i trerøttene.

Trolljegeren er tidvis morsom, rik på vittig trollterminologi, detaljer og referanser, enten det er til bukkene Bruse eller monstermaster i Hardanger.

Helheten blir imidlertid flat, forutsigbar og temmelig innholdsløs. Dvaskheten skyldes også at Trolljegeren er vag i sin karaktertegning, der spesielt tittelfigurens skifte fra mannevond einstøing til PR-kåt cowboy virker umotivert.

Slitt form

I teorien er Trolljegeren en film som, sammen med Kommandør Treholt & Ninjatroppen, representerer en prisverdig vilje til å bryte nytt land i norsk film. Men der sistnevnte på sitt ujevne vis faktisk utforsker uvante fortellergrep, er Trolljegeren en film som importerer en etterhvert velslitt form, «mockumentaren», og anvender den på uspennende vis.

Slik blir filmen god på de helt små detaljer og de helt store troll, men jevnt intetsigende forøvrig. Filmskaperne burde stjålet mer fra folkeeventyrene, som noen triks for effektiv utforming av et eventyr.

Ukens filmanmeldelser:
Honning: Tilbakeholden skjønnhet
Kvinner uten menn: Suggererende tablåer