oslopuls

Tips til arrangementer for vår kalender sendes til oslopuls@aftenposten.no. Husk dato, tid, sted, varighet, pris og kort beskrivelse.
  • Sterke scener i The Rape of Lucretia

    FOTO: Erik Berg

Finstemt og helstøpt

En oppsiktsvekkende forestilling om et sterkt, rått og aktuelt tema.

«The Rape of Lucretia»

Les også: Romersk røffhet på scenen

Det er en fest å høre et solistensemble så samkjørt og suverent som på premièren på Voldtekten av Lucretia sist torsdag.

Den engelske komponisten Benjamin Brittens to akters opera er sterk kost, men fenomenal musikk. Og Scene 2 er vidunderlig for slike forestillinger, fordi vi kommer så tett på kammerspillet, stemmene og innholdet.

Skam.

Scenograf og regissør for denne oppsetningen er Thaddeus Strassberger, som også regisserte Figaros bryllup forrige sesong. Igjen demonstrerer han sitt sjeldent gode blikk. Som en billedkunstner komponerer han scenebilder og detaljer med rene og visuelt samstemte utsnitt.

Både farger, elementer og symbolikk oppleves lekkert og helhetlig gjennomtenkt – ja, nær sagt dandert. Handlingen i operaen er opprinnelig fra Roma, 500 år før Kristus, men i denne oppsetningen spiller samtiden, på en fiffig måte, sterkt med i fortellingen.

FOTO: Erik Berg

Og noen av hovedspørsmålene i stykket stilles og rettes like mye mot oss og vår tid, som mot historien. Skam står sentralt. Å bli voldtatt er så inngripende for Lucretia, at hun i møte med sin elskede, og på tross av hans støtte i situasjonen, velger å ta sitt eget liv for å unnslippe skammen.

Kvalitet.

Det som får meg til å miste pusten under forestillingen, er sangerne. Det er fantastisk med et så sterkt solistlag, og forestillingen er en fjær i hatten til hele det norske sangmiljøet, da hele fem av de åtte briljante hovedrollene, er fra Norge.

Marita Sølberg, sammen med engelske Andrew Kennedy, binder historien utsøkt sammen i de kommenterende fortellerrollene. Svenske Katija Dragojevic stråler og synger så blendende og fleksibelt som Lucretia, at hårene reiser seg. Og også de andre rollene, Espen Langvik (Tarquinius), Ingebjørg Kosmo (Bianca), Sivia Moi (Lucia), Paul Whelan (Collatinus) og Yngve Søberg (Junius) gir personlige, uvanlig sikre og gode tolkninger.

Kvalitet.

FOTO: Erik Berg

Det musikalske aspektet i forestillingen simpelthen oser av kvalitet. Det skyldes nok også den amerikanske dirigenten Ward Stare, som oppleves som svært stødig og ryddig overfor en musikerstab i orkestergraven, som kun telte tretten.

Det kan selvfølgelig virke ufølsomt å kalle en så alvorlig operaoppsetning som dette for en fest. Men uansett drama og uansett alvor: Som dedikert og entusiastisk operapublikummer er det som høytidsstund å regne å få oppleve en så finstemt forestilling som denne. Bravo.

Siste fra seksjon

I dag må du få med deg...

se alle

Musikk

se alle

Teater

se alle

lesernes favoritter