Ufokusert barokk

Nasjonalgalleriet viser mange flotte verk fra flamsk barokk, men svikter i presentasjonen.

Barokken er utslagsgivende i kunsthistorien: mens kunstneren tidligere var avhengig av oppdrag fra stat eller kirke for å overleve, utviklet det seg i denne perioden et åpent marked for kjøp og salg av verk – det ble også flere samlere og selvstendige visningssteder.

Da kunstnerens produksjon ikke lenger var innskrenket til øvrighetens krav til produktet sto han også, i større grad, friere til å utvikle en egen stil og fordype seg i motiver etter eget valg.

På Barokk fra Antwerpen ser vi tydelig hvordan den nyvunne friheten viser seg i konkrete verk.

Realisme. Vi presenteres blant annet for en, til da, uvant realisme og følelsesmessig kompleksitet i fremstillingen av menneskekroppen. Et talende eksempel er Jacob Jordaens Hyrdenes tilbedelse som viser en krets skikkelser med et minespill så tvetydig og svangert med betydning at store deler av senere kunsthistorie lett, når det gjelder presentasjonen av ansiktet, vil havne i skyggen.

Realismen knytter også an til livet i all sin brutalitet: det er ikke noe opphøyet over frelserens døde kropp i Rubens’ Kristi begråtelse; den korsfestede er her like blek og uthulet som et hvilket som helst lik. Slik settes forbindelsen til den jevne borgers liv (og død) høyere enn kirkens idealiserte perspektiv på religion og Kristi legeme.

Allegori. Utstillingen gir også et fyldig bilde av hvordan maleriet i barokken ble organisert som flerleddet fortelling: rundt et sentralt element, ofte Kristus, anrettes gjenstander, mennesker og symboler som stadier i et symbolsk sammensatt forløp. Selv om de forskjellige elementene i slike allegoriske verker i dag vil være fremmed, er den visuelle kompleksiteten overveldende og like stimulerende i dag. Jacob Jordaens’ Allegori over Westfaler-fredens velsignelser, hentet fra museets egen samling, er det sterkeste uttrykk for dette.

Utstillingen lykkes altså med å gi uttrykk for flere sentrale aspekter ved barokk kunst. Men som helhet blir inntrykket sprikende.

Smalt utvalg. Hovedproblemet er at det gapes over for mye: for mange av datidens sjangre i flamsk maleri skal dekkes: det religiøse bildet, portrettet, stilleben og landskapsmaleri. Men utvalget er nemlig for begrenset, innenfor hver sjanger, til at tilskueren får mulighet til å danne seg noe rimelig bilde av hver enkelt. Fokuset burde ligget på færre, kanskje bare én, sjanger.

Et premiss for en slik utstilling må jo være at man, som betrakter, skal kunne danne seg et inntrykk som er tilstrekkelig for selv å kunne sammenligne, se korrespondanser og – i det minste til en viss grad – vurdere verkene. Ambisjonen er, slik sett, for vid: oversikten forspilles og utstillingen blir upresis.

Tysk katalog. Svikt i fokus understøttes når vi konsulterer utstillingskatalogen som bare foreligger på tysk. Dette er på grensen av respektløshet: katalogen burde i det minste hatt engelske versjoner!

Vi aner her konturene av en betydelig brist i Nasjonalmuseets mandat: det hjelper ikke at det er utgitt en katalog med essays til den norske utstillingen siden disse primært ser ut til å henvende seg til kunsthistorikere – og tar for seg generelle trekk ved perioden og i liten grad konkrete verk.

Mange av verk er jo likevel, uansett kontekst, verd å se – det er derfor desto mer trist at det svikter i kommunikasjon og administrering.