La oss feire!

Les flere:
Joacim Lunds Under kniven

Jeg drikker champagne når jeg vinner, for å feire... og jeg drikker champagne når jeg taper, for å trøste meg selv.

Ordene er ikke mine egne, de tilhører Napoléon Bonaparte, en mann som uomtvistelig fikk utrettet mye i løpet av sitt forholdsvis korte liv. Og sannsynligheten er stor for at feiringen bidro til hans fremgang i større grad enn han selv var klar over.

I helgen besøkte jeg en god venn i Oxford, og ble invitert med på te i salongene i det legendariske hotellet The Randolph, stedet der inspector Morse foretrekker å tylle i seg på sergeant Lewis’ regning.

– Vi skal vel feire? spurte min venn.

Jeg tenkte meg om. Vi hadde jo strengt tatt minst femten år med barnefødsler, yrkesmessige fremskritt, fødselsdager og brylluper å skåle for.

– Klart vi skal, sa jeg.

Ikke visste jeg hva som bor i det engelske tebegrepet. Ei heller at det finnes noe som heter celebration tea, en omhyggelig koreografert seanse der servitører med stivelse i skjortepressen bærer inn blanke tekanner og etasjefat med snitter og småkaker. Og champagne, da, selvsagt. Det føltes godt. Jeg kjente jubelen bruse i blodet.

Ved bordene rundt oss satt gråstenkede briter med slips av tweed, og de var åpenbart svært vant til å feire sammenlignet med oss oslofolk. Terskelen blir lav for slikt når du kan vandre inn i et verdenskjent lokale og få en liten fest for et par hundre kroner. Det er nemlig ikke sløseri. Det er den beste investeringen du kan gjøre.

Psykologene vil nemlig kunne fortelle deg at små feiringer som denne vil gi deg enda flere anledninger å feire i fremtiden. Feiringen gjør ditt harde arbeid lystbetont, og det gir lykkefølelse, mer enn alt annet du tror gjør deg lykkelig, inkludert penger, rus og ubegrensede mengder slikkerier.

Så ta deg et glass champagne, du, med god samvittighet. Har du ingenting å feire, kan du jo alltids gjøre som Napoleon – drikke det for å trøste deg selv.