De usynlige blant oss

Les også: Intervju med Maria Amelie og regissør Nina Wester.

I en og samme uke har Det Norske Teatret presentert to nye og helt vesensforskjellige dokumentardramaer om skjebner i Norge. Historiene er fra hver sin epoke, de har ingenting med hverandre å gjøre, men begge er sanne, griper rett inn i samfunnsdebatten og løfter enkeltmennesket ut av tallenes rekker, gir liv til navn og ansikt til de usynlige.

Først gjestet friteatergruppen Scenekraft fra Haugesund med Elsa Aanensens dramatisering av skjebnen til en norsk borger, den jødiske haugesunderen og gründeren Moritz Rabinowitz som ble deportert i 1942. Han var en tydelig samfunnsdebattant og alt annet enn usynlig før krigen, ble raskt glemt etterpå, men har nå fått oppreisning i hjembyen. Hans liv endte med at han ble sparket i hjel i Sachsenhausen.

Lov og rett

Så var det urpremiere på Nina Westers dagsaktuelle dramatisering av Maria Amelies bok Ulovlig norsk, i samarbeid med forfatteren selv. Hun var i årevis ulovlig og usynlig i Norge, til hun grep dagen og satte landet på hodet.

En ressurssterk ung kvinne valgte å stige ut av den ansiktsløse gruppen, hun initierte en betydningsfull debatt – men hadde etter loven ikke retten på sin side og ble deportert til Russland. Loven ble stille lempet. Madina/Maria er nå lovlig norsk, og var tilstede i salen ved urpremieren.

Siden det knapt er noen som nå ikke kjenner hennes historie, blir spørsmålet når den bringes opp på scenen om det blir godt teater eller ikke av den.

Er Maria Amelie dramatikk eller sosialhistorie? Teater eller bok? Avdekker sceneversjonen noe mer enn vi allerede vet?

Etter min mening ikke. Ingen ny dimensjon eller dypere innsikt tilføres gjennom teaterets egenart. Ingenting settes inn i en større sammenheng – for eksempel temaet migrasjon som akutt fenomen. Derimot er det mye frontal høytlesning, alt skal inn med teskje.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

FOTO: Fotograf Dag Jenssen www.dagjen.no

Typisk dumt å være norsk?

Regissøren Nina Wester har likevel gjort mange gode grep underveis, blant annet ved å la de scenografiske elementene utelukkende bestå av papir (les byråkrati). Klaustrofobien i asylmottak kommer godt frem, uten at vi kommer på innsiden av noen av beboerne, som alle heter Maria Amelie. De forblir postulater.

Wester tar norsk værhane-opinion på kornet, og den beste scenen er tverrsnittet av “typiske nordmenn” på alle dialekter.

Når “Loven” spilles parodisk inntil det psykotiske, og alt som er norsk fremstilles som det rene idioti, virker det mot sin hensikt. Mediene får sitt, men ikke så mye at hovedpersonen skyter seg selv i foten – uten mediene ville Maria Amelie aldri fått et ansikt eller blitt lovlig norsk.

All ære til teatersjef Erik Ulfsby som henter den kontroversielle virkeligheten inn på scenen. Forhåpentlig fortsetter han med det, men på teaterets egne premisser. I den forstand når Scenekraft mye lenger ut.

Related content

Les også: Intervju med Maria Amelie og regissør Nina Wester.

FOTO: Fotograf Dag Jenssen www.dagjen.no