Von Triers apokalypse

Sjekk når du kan se filmen: Related content

Etter sammenbruddet under prosessen med å lage Antichrist, kan det se ut som verdensfilmens aldrende enfant terrible har funnet en slags balanse og ro i Melancholia – og det med en film om intet mindre enn verdens undergang!

Von Triers tese er åpenbart at for normalt harmoniske mennesker vil verdens sammenbrudd fremkalle hysteri, mens den dypt deprimerte melankoliker vil opptre rolig og med fatning.

I søstrene Justine (Kristine Dunst) og Claire (Charlotte Gainsbourg) møter vi disse to ytterlighetene når planeten Melancholia dukker opp fra bak solen og setter fart mot jordkloden.

Kontroll

Handlingen utspiller seg på et eventyrlig slott, der filmen åpner med Justines bryllup som kollapser. Her er Justine den nevrotiske og uforutsigbare, mens Claire er den som holder kontrollen. Men når den fremmede planeten forstørrer seg på himmelen og verdens undergang synes en realitet, bytter de roller: Justine finner en ny ro i møte med apokalypsen, og i en av filmens vakreste og underligste scener, soler hun seg naken i skinnet fra planeten.

Sjekk når du kan se filmen: Related content

Anmeldelsen fortsetter under filmtraileren.

De fleste astrofysikere vil selvsagt protestere mot muligheten for en planet som Melancholia, men i Von Trier-land følger vi ikke solsystemets logikk. Allerede i åpningssekvensen betones filmens melankolske livsanskuelse, når stillbilder og sakte film gir oss en fornemmelse av tiden som går, at livet slik Justine ser det, er en uavvendelig ferd mot undergangen.

Men sjelden har denne undergangen blitt så vakkert skildret, understøttet av Wagners stormfulle kast som preger filmen mer enn noe annen musikk har preget en von Trier-film. Von Trier har alltid flørtet med Wagner, «sturm und drang» har på mange måter vært hans credo som filmkunstner. Hans oppsetning av Wagners Ring-syklus i Bayreuth ble aldri noe av, men Melancholia er det nærmeste han har kommet en Wagner-opera.

Troverdig

Von Trier spøkte i Cannes med at kvinnene i filmene hans blir stadig yngre, mens han bare blir eldre. Sannheten er at han henter inn kvinnelige filmstjerner når de er ferdig med ungpikerollene og modne for noe mer å bite i. Han gjorde det med Nicole Kidman i Dogville og Charlotte Gainsbourg i Antichrist – og han gjør det her med Kirsten Dunst.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Sjekk når du kan se filmen: Related content

Vi er blitt så vant til å se Dunst smile innbydende som en «girl next door» at vi ikke er forberedt på ambivalensen og alvoret hun her spiller med. Men det kler henne, hun fremstår som mer sexy og kompleks. Sammen med Gainsbourg bærer hun denne filmen på sine skuldre med nyansert og troverdig spill i krevende, uvirkelige omgivelser.

En svakhet ved filmen er at Von Trier bruker uforholdsmessig mye tid på Justines innledende bryllup. Her dukker mange av Von Triers faste skuespillere opp i små roller, men ingen av dem er interessante nok, det er bare Alexander Skarsgård og Kiefer Sutherland som får plass nok til å gi et inntrykk. Med sine 130 minutter blir derfor filmen for lang.