Mat med variasjoner

Det er neimen ikke lett å bli klok på dette stedet. Vi har vært her når mat og service har vært katastrofal, men også når alt klaffer. Denne gangen var det litt av begge deler.

Vi har nettopp betalt og er på vei ut. Stemmesurret fra det godt besøkte lokalet følger oss mot døren.

Det er flere bestilte bord her, og noen av spisegjestene later til å være stamkunder. I så fall har de trolig funnet seg noen favorittretter, for det er stor variasjon på hva du får på bordet. Det kan jo også være lokalet som trekker folk: Rutete duker på bordet, en varm, lys gulfarge på de malte mursteinsveggene og et robust, men trivelig interiør gjør dette til en hyggelig strøkskafé. Måten noen av gjestene blir møtt på av betjeningen gir også et inntrykk av at dette er et sted der mange kommer tilbake.

Salaten drukner

Anmeldelsen fortsetter under bildet

FOTO: JON-ARE BERG-JACOBSEN

Av forrettene prøvde vi den klassiske bruschettaen, her med cherrytomater ved siden av de vanlige tomatene, krydderne og hvitløken. Brødet er deilig grovt, tomatene friske, basilikumen og oreganoen likeså – og forretten flyter ikke i olje, som det hender enkelte steder. Noe som derimot drukner i dressing, er Amundsen & Nobiles variant av rekecocktail, her med fire nykokte scampi, frisk salat og et lass med en hjemmelaget versjon av Rhode Island-saus som smaker mest av ketchup. Vi må grave frem salaten under laget med dressing.

Et glass soave til forrettene fungerer imidlertid helt utmerket. På oppfordring fra vår svært hyggelige og påpasselige servitør har vi valgt en chianti til hovedrettene, scaloppine al limone og hjemmelaget fettucine med steinsopp og scampi.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

FOTO: JON-ARE BERG-JACOBSEN

De tynne skivene kalvekjøtt har følge av ternede poteter, enda mer frisk salat og en herlig syrlig smør/sitronsaus. Dette er en rett vi gjerne spiser her flere ganger! Fettucinen er tydeligvis hjemmelaget, pastaen kommer med en raus porsjon fløtesaus ispedd små biter scampi og store strimler steinsopp. Dessverre gjør sausen at scampien mister litt av sjøsmaken, det samme skjer med soppen, som ender opp med å bli tilbehør til fløten. Chiantien er derimot helt ypperlig, litt røff i kanten uten mat til, men sammen med rettene mykner tanninene, og frukten trer frem.

Sorbet med sting

Anmeldelsen fortsetter under bildet

FOTO: JON-ARE BERG-JACOBSEN

Dessertkartet er ikke det største, men så lenge de kan by på tiramisu, tåler vi det. Denne varianten er noe mer kompakt enn vi er vant med fra andre steder, men kommer i en overkommelig porsjon. Den er likevel typeriktig, uten å være særlig minneverdig. Da bør man heller satse på iskrem, der de kan tilby et rikt utvalg. Vi prøvde også en sorbet med prosecco, som var en aldri så liten åpenbaring etter måltidet.

Luftig, frisk og syrlig – en perfekt avslutning.

Vår servitør bidrar til følelsen av at vi er i Italia – blid, interessert, kommer gjerne med råd og er hele tiden påpasselig til stede. Bare servicen er god nok grunn til å komme tilbake. Selv om vi nok vil sjekke menyen grundigere og sjekke hva stamgjestene spiser. Dessverre er det ujevn kvalitet over maten. Men når det stemmer, er dette et sted man lett blir glad i.