- Ridley Scott elsker Babycall

Les anmeldelsen av Babycall

Den svenske skuespilleren ble internasjonal superstjerne over natten, med hennes kritikerroste innsats som Lisbeth Salander.

2. juledag er det norsk première på Guy Ritchies andre film om Sherlock Holmes, hvor Rapace spiller mot Robert Downey Jr. og Jude Law.

Neste år i blir hun å se i Ridley Scotts Prometheus, hvor han vender tilbake til universet i Alien-filmene. Pål Sletaune legger ikke skjul på at det var et scoop å få Rapace til "Babycall".

- Hva fikk deg til å si ja til ham?

- Jeg elsket manuset. Det satte seg i meg og tok grep. Jeg drømte om det hele natten etterpå. Da jeg møtte Pål følte jeg allerede at Anne hatt tatt plass i meg. Rollen var veldig sterkt og veldig vanskelig. Og da måtte jeg bare gjøre det, sier Noomi Rapace.

Hun er hjertelig, imøtekommende og åpnehjertig da Oslopuls møter henne på Grand Hotell. Hun snakker med intelligens og pasjon og viser absolutt ingen tegn til divataker og stjernenykker.

- Jeg leste mange manus, men for meg spiller det ingen rolle om det er en stor, amerikansk film eller om det er en, pengemessig sett, mindre film. Jeg har akkurat takket nei til en veldig stort amerikansk prosjekt, og leser mange bitte små og obskure manus. Det spiller ingen rolle om det er stort eller lite, det må være noe som treffer meg, personlig.

FOTO: Bendiksby, Terje

Lever rollen

- I forbindelse med Millennium fortalte du at du går så inn i rollen at den blir en del av deg. I Babycall spiller du en desperat mor som lever med sønnen på skjult adresse, etter at far har forsøkt å drepe dem. Klarte du å distansere deg fra rollefiguren Anne, med tanke på at du selv er mor?

- Nei, men jeg syns det er OK. Det er en del av min jobb som skuespiller å la rollen ta plass i livet mitt. Jeg kan ikke jobbe distansert eller teknisk. Når jeg så trer inn i rollen blir jeg der til jeg er ferdig. Der er jeg fri, fra forfengelighet, fra mine komplekser og personlige problem. Nå er det jo ikke slik at jeg går rundt og oppfører meg som en galing, men det påvirker både sinnsstemning og drømmer.

- Da jeg jobbet med Babycall kom askeskyen over Island, så jeg måtte ta buss til Oslo. Da fikk jeg det for at jeg måtte ha med meg sønnen min. Det å sitte åtte timer på en nattbuss er jo ikke så bra for en seksåring, og mannen min sa at han trodde det var best om han ble igjen siden jeg skulle jobbe hele tiden. Da ble jeg helt fra meg. Men, så slapp jeg det og dro. Når jeg så tilbake på det innså jeg jo at det var galskap å skulle dra han med meg. Så jeg blir helt klart påvirket.

Stjernestatus

FOTO: Bendiksby, Terje

- Det er ingen egenverdi i det å være kjendis. For meg er det viktig å bli kjent for rollene mine, ikke meg som person. Om du ser på Babycall og har sett meg hver dag i alskens kjendisblader så tror jeg det blir vanskelig for deg å se Anna, Noomi legger seg som en våt klut over filmen. Det er min store skrekk. Da mister jeg jo kjempemye som skuespiller.

- Er det stor forskjell på det å jobbe med en stor blockbuster og en "liten" norsk film?

- Pål og Ridley er faktisk ganske like på måten de blander det kunstneriske og smale med det kommersielle. Det er ganske uvanlig. Ridley elsker Babycall, han sa den var fantastisk. Det samme gjorde mitt amerikanske team; He’s like Hitchcock or Polanski. De elsket det, noe som overrasket meg. Men, jeg skjønte da at vi har laget en film som er global, som kommuniserer med folk uansett hvor de kommer fra.

- Er det vanskelig å jobbe med Hollywood-stjerner?

- Det tror jeg kommer an på hvem du jobber med – folk som ser seg selv som stjerner eller om de er skuespillere. Jeg har vært heldig og fått jobbe med skuespillere. De har jo en større organisasjon, de har jo et entourage rundt seg. Med foran kameraet er det jo tross alt bare han og jeg. Ola Rapace og Robert Downey Jr er veldig like, både som skuespillere og personer. Men, det finnes jo Hollywood-skuespillere som kanskje er vanskelige å jobbe med, for de har gått opp en slags hysteri av seg selv. Men jeg har ikke møtt dem ennå, selv om jeg har jobbet med ganske store skuespillere. Det er nok veldig avhengig av hvilke prosjekt du velger.

Alien og Terminator

Samarbeidet med Ridley Scott er i Alien-universet, men ikke en egentlig en del av Alien-serien. Rapace får ikke lov å røpe handlingen, hun får bare lov å snakke om sin rollefigur.

- Jeg spiller Elizabeth Shaw, forsker og arkeolog. Hun er engelsk men oppvokst i Afrika hvor faren var misjonær. Fra ham har hun fått troen på gud, og har et sterkt indre. Hun er nok det mest hele mennesket jeg har gjort. Hun har et indre lys. Hun er veldig sta og målbevisst. Hun mistet foreldrene da hun var barn, så hun har fra tidlig av vært alene. Men hun er veldig intelligent. Jeg vet jo at når en har klart seg lenge selv, så blir en sterk. Men også skjør, for det sårede barnet i henne har ikke fått utvilke seg naturlig. Man er emosjonelt lettbrekkelig. Hun er full av håp, en drømmer, litt naiv. I midten av filmen skjer en masse ting og hun forvandles til en kriger – en annen side ved henne vekkes til liv.

- Det høres ut som hun har en del til felles med actionheltinnenes gudmor, Ellen Ripley?

- Ja absolutt! Det finnes et slektskap her. Jeg så Alien som tenåring og ble helt ”blown away”. Kan det virkelig være sånn! Det var jo den første kvinnelige hovedrollen! Ridley har, med både Alien og Thelma & Louise, vekket drømmer og håp hos mange.

Les også:

• Anmeldelsen av Babycall: 5

• Intervju med Rapace om Millenium

• Anmeldelsen av Skyggesiden

• Anmeldelsen av Menn som hater kvinner