Tyve års ensomhet

Ukens filmanmeldelser: Under huden: 4, 50/50: 4, One Day: 4 og Tower Heist: 3

Problemet som oppstår når forfatteren av boken også skriver filmmanuset, er at det blir vanskeligere å hevde at boken har blitt ødelagt i prosessen.

I dette tilfellet er bok og film så å si identiske, scene for scene, og likevel er boken en mer tilfredsstillende opplevelse. Da jeg leste den i fjor en gang, var jeg langt på vei solgt. Ideen om å følge et vennskap over tyve år, med nedslag hvert år den 15. juli, er god, til og med veldig god.

Rørende

Det er dessuten en rørende historie. Prektige Emma som er redd for livet. Bortskjemte Dexter som tar for seg, men holder for høyt tempo og ødelegger alt han elsker. Livet går sin gang for dem begge, mens de ikke skjønner, i motsetning til oss, at det egentlig er de to som gjelder.

Anne Hathaway kan være både 20 og 40 år. Det kjøper jeg glatt. Hun er god til å late som om hun ikke er på gråten og dessuten virker det gamle brilletrikset på henne (vanlig søt og keitete med briller – dritpen uten).

Lekkert

Jim Sturgess har jeg større problemer med. Hans register er ikke stort nok, verken i alder eller emosjonelt. Standupkomikeren Ian var sårere i boken, mer tøysete i filmen. Men bevares, det er lekkert gjort. Det er latter og det er gråt, men kanskje ikke helt nok av noen av delene. Og slutten, med sykkelen, fungerer ikke bedre i filmen enn den gjorde i boken.

Lone Scherfig gjør en god regijobb. Hun er en av få skandinaver som legger England for sine føtter. Det står det respekt av.