Les ukens filmanmeldelser:
Apejentene: Sex og tenåringsliv
Blåfjell 2: Blåøyd om klimaendringer

For første gang får en TV-serie première på kino. Fra i dag til 27. november viser Oslo Kino daglig alle fire episodene av Buzz Aldrin. Deretter blir den sendt på NRK1.

Jeg forstår invitasjonen, for Buzz Aldrin passer på lerretet.

Med humor

Det meste av handlingen er spilt inn på Færøyene, der fotograf Jacob Ingimundarson finner slående nyanser i det allerede sceniske landskapet. Men det er gjort med humor, i en slags uhøytidelig omgang med øyenes visuelle overlegenhet.

De mest fantastiske severdigheter blir eksempelvis unnagjort i en fei når filmens hovedpersoner er på omvisning.

Disse menneskene bor til daglig på en gammel fiskefabrikk som er ombygd til et rehabiliteringshjem. I sentrum av fortellingen står Mattias, en tredve år gammel Stavangermann som har flyktet fra kjærlighetssorg og fortredeligheter der hjemme.

Pål Sverre Valheim Hagen spiller ham med stillferdig glød, og evner å gjøre Mattias til en gåtefull figur.

Vagt forstår vi hvorfor han nekter å bruke sitt fantastiske sangtalent og hvorfor han er opphengt i den amerikanske astronauten Buzz Aldrin, som var nummer to på månen, men som skal ha unndratt seg suksessen. Mattias' kvernende fantasier billedlegges av dokumentariske TV-klipp; en fin filmatisk kontrast.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Sirkus og symbol

Det må ha vært en krevende oppgave å omskape den mastodontiske romanen av Johan Harstad til dramaserie, men manusforfatter Geir Henning Hopland beveger seg smidig mellom de ulike tidsplanene.

Overspill

Som regissør er han mindre heldig med personinstruksjonen. Slett ikke alle skuespillerne holder samme nivå som Valheim Hagen, og serien skjemmes dessverre av overspill og karikerte figurer.

Det gjelder særlig Mattias' samboere på fiskefabrikken, som blir stående som enkle illustrasjoner på ulike psykiske forstyrrelser. Det er galehuset som sirkus og symbol, nok en gang. Heldigvis har danske Bjarne Henriksen en helt annen spillestil i rollen som institusjonsbestyrer.

Musikalsk opplevelse

De to beste episodene – første og fjerde – foregår hovedsakelig i andre miljøer. Her finner vi også seriens mest lysende øyeblikk, nemlig Mattias' fremføring av «Hunting High and Low» og «Space Oddity». I den første scenen er han stupfull tenåring på karneval – iført romdrakt – og trollbinder hele skolen.

I den siste innfrir han det største ønsket til en gammel venn og musiker; å høre hans stemme igjen. Slike scener gjør Buzz Aldrin til en stor musikalsk opplevelse.

(Aftenpostens filmanmelder Erlend Loe er dramaturg for serien. Red.)