Lettvint og krampaktig

Les ukens filmanmeldelser:
Dream house
Arthurs julegaverace

Av og til må amerikanere bli utrolig lei av seg selv, for eksempel når de ser en film som New Year's Eve av Garry Marshall.

Ikke bare er dette lettvint fråtsing i Manhattans landemerker, figurene fremstår som en serie amerikanske stereotypier. Det er de velpleide, ambisiøse og lettere frustrerte damene i midten av 30-årene. Det er de friskfyraktige og fremadstormende mannfolkene på 25. Det er livstrette kunstnerspirer i røffe leiegårder.

FOTO: Andrew Schwartz

På sykehuset ligger han som skal dø på selveste nyttårsaften, like i nærheten er det latterlig maktkamp i korridorene.

Poenget med en flettverksfilm er vanligvis at de ulike skjebnene viser seg å henge sammen på uventede og rare måter. Her er poenget snarere å skape en spektakulær rolleliste der "alle er med".

Man ser for seg hvordan castingteamet først sikret seg velrenommerte skuespillere som Robert De Niro, Hilary Swank, Halle Berry og Michelle Pfeiffer, for deretter å bruke dem som lokkemat overfor kjendiser som Ashton Kutcher, Sarah Jessica Parker, Jon Bon Jovi og så videre.

Sjekk når du kan se Related content på kino

Det blir krampaktig skuespill når de alle sammen skal overbevise i hver sine begrensede scener. Verst går dette jaget ut over Michelle Pfeiffer, som i rollen som den forknytte Ingrid leder tankene til slapstickkurset i Torsdag kveld fra Nydalen.

Trådene skal samles på slaget tolv, naturligvis. Men i stedet for de forventede kyssene, blir det skoreklame med Sarah Jessica Parker. Selv en overbeskyttende amerikansk alenemor lytter selvsagt til sin indre Askepott når prinsen kaller.