Bohem på liv og død

Ved å fokusere på det ubehagelige, gjør Stefan Herheim historien om La bohème særlig vakker.

Det ubekymrede livet, begjæret og døden. Alt ligger der, i libretto og musikk. I bohemenes kunstnerliv leves hver dag som den var den siste, grunnfestet i dødens kontrast til livet. Den romantiske fortellingen er blant operahistoriens mest spilte. Publikum har latt seg behage og røre av den gjennom generasjoner.

Fokus på smerten

Men Herheim utfordrer oss i sin tolkning, i det han fokuserer på smerten helt fra start. En steril sykehusseng er fast kulisse. Den manifesterer lidelsen vi forsøker å kontrollere, men som vi til syvende og sist ikke kommer unna. I vår tid er det langt på vei et tabu, men før eller siden skal vi alle dø.

Sykdommen blir dreiepunkt for tiltrekningen mellom Rodolfo og Mimi. Mimi er ikke klar over hvor syk hun er, men Herheim lar Rodolfo se. Sykdommen har tatt håret hennes, i deres første møte tas parykken av. Forelskelsen får særegne dimensjoner: Mimis skjønnhet forankres i det hun står på grensen mellom liv og død.

Når kan du se Related content

Hele mennesket

Bohemens møte med det sårbare kontrasteres av den begjærende Musetta, tilsammen får de danne konturen av hele mennesket. Og Rodolfos karakter er gjort kompleks. Han står ikke løpet ut, men strir med slik dødsangst at han knapt tør røre ved Mimi når hun nærmer seg slutten.

Mimi har på sin side beholdt parykken på: Den syke står oppreist i døden, den friske må medisineres.

Til originalspråket

I programheftet trekker operadirektør Tom Remlov en linje til hvordan Bibelen stadig oversettes for å nå sin egen tid. Det interessante i arbeidet er at oversetterne ikke bare forholder seg til versjonene som finnes, men også går til originalspråket, med kunnskap om hva ordene faktisk kan romme.

Parallellen sier noe om hvorfor Herheims versjon blir så sterk: Den er lest ut fra en grunnleggende kjennskap til kilden. Puccinis tanker om realisme og melankoli tas på alvor, hans musikalske intensjoner er sett og lest.

Når døden trekkes opp på scenen – i form av en djevel som spiller fiolin – eller når musikkens høydepunkt når sitt klimaks i en stjernehimmel, skjer det i ærbødighet for det som først var utgangspunkt.

Når kan du se Related content

Tar stilling

Herheim arbeider i dialog med fortiden, også med fortolkningshistorien i Oslo, og benytter elementer fra oppsetningen som har levd i mer enn 40 år. Men ikke uten å ta stilling. Koristenes lystige 1800-tallsoppsyn vris på et blunk til noe grotesk, når de stivner i en grimase. De minner om den stivnede døden, og dessuten om at vi i salen er tilskuere.

Når de så kaster sine parykker, og danner en flokk av mennesker uten hår, kastes vi tilbake til vårt eget: Døden og smerten gjelder oss alle.

Overveldende samspill

Disse mange lagene av mening bærer Stefan Herheims klare signatur. Oppsetningen stiller enorme krav til utøverne, og det tette detaljarbeidet mellom orkester og sangere under Eivind Gullberg Jensens ledelse er overveldende. Med sin Mimi manifesterer Marita Sølberg hvilken stor sanger hun er.

Resultatet er opera på sitt beste: Tett smidd sammen i et møte mellom kunstformer, på samtlige formers premisser.