Født sånn eller blitt sånn?

Ukens filmanmeldelser: Kompani Orheim: 5, Ambassadøren: 5, Hamilton – i nasjonens interesse: 3 og The Devil Inside: 2

The Devil Inside er nok en film i ”found footage”-sjangeren.

Etter suksessen til filmer som The Blair Witch Project, Paranormal Activity og vår egen Trolljegeren tror noen muligens at det å utgi seg for å vise autentiske opptak er en enkel vei mot anerkjennelse og penger. Det er det neppe.

De beste filmene i sjangeren er gode når autentisiteten når et nivå hvor vi som tilskuere i perioder slutter å tenke på at dette er fiksjon. The Blair Witch Project klarte det. Den var uhyggelig enkel og genuint skremmende på samme tid. Og først og fremst var det ingen tvil om hvorfor kameraet var med, noe som er avgjørende for troverdigheten.

Grumsete

The Devil Inside forsøker å etablere regler for hvorfor kameraet er til stede, men de er grumsete, og det kan de ikke være dersom det skal fungere. Det handler om besatthet og demoner. Dette er noe som den katolske kirke har drevet med og stadig driver med, men sjelden er åpen om, noe som gjør fenomenet perfekt til skrekkfilmbruk. Et antall eksorsist-filmer er blitt laget, men ingen har foreløpig overgått selveste Eksorsisten av William Friedkin fra 1973. The Devil Inside når den ikke til anklene.

Forstyrrende

En ung kvinne ved navn Isabella reiser til Roma hvor hennes mor befinner seg på mentalsykehus etter å ha drept to prester og en nonne under en demonutdrivelse for 20 år siden. Isabella finner to unge prester som vil hjelpe henne med å finne ut om moren bare er syk eller om hun virkelig er besatt av djevelen eller en av hans mange kumpaner.

Resten kan man tenke seg selv, som det heter. Problemene er mange, men de mest forstyrrende er at kontrakten med publikum er uklar, skuespillet undermåls, at det ikke er raffinert nok og at utviklingen er forutsigbar.

Les også: Skrekk med suksess