Det stygge i mennesket

Ukens filmanmeldelser:
Varg Veum: Kalde hjerter
Wrath of the Titans 3D
Piratene 3D

Flere påskefilmer: The Grey, En fiende å dø for, Lille speil på veggen der, Chinese take-away, Iron Sky og American Pie: Reunion.

Polisse – reddende engler er et fragmentarisk gruppeportrett av et dusin kolleger ved Paris-politiets barnevernsavsnitt.

Daglig konfronteres politibetjentene med de mest avskyelige handlinger i møte med pedofile, voldtektsmenn, barnemishandlere – og deres ofre.

Filmen veksler mellom å følge politibetjentene på jobb og i privatlivet. For flere er det en nær-umulig oppgave å opprettholde en profesjonell distanse til arbeidet og vanskelig å koble av med familie etter jobb. Som konsekvens er nesten samtlige på vei mot samlivsbrudd.

Håndholdte kameraer

Regissør, manusforfatter og skuespiller Maïwenn har basert filmen på virkelige hendelser hun er blitt fortalt eller selv har observert mens hun hospiterte hos et barnevernsavsnitt. Dette har ført til en film som stilistisk ligger tett opptil dokumentarfilm, med håndholdte kameraer som følger den spontane handlingen preget av rask og utilslørt dialog.

Politienhetens arbeid skildres med stor detaljrikdom, og skåner ikke publikum for ubehagelige konfrontasjoner eller beskrivelser. Den episodiske strukturen og det store skuespillerensemblet gir assosiasjoner til The Wire, mens filmen også bærer slektskap til franske sosialrealistiske filmer som Profeten og Klassen.

Maïwenn er en dyktig skuespillerinstruktør, og har lokket frem gode prestasjoner hos det store ensemblet. En sterk kontrast til de mange fremragende rolleportrettene er Maïwenn selv, i en unødvendig og svak rolle som fotojournalist som dokumenterer gruppens arbeid.

Hun har videre valgt å inkludere en malplassert kjærlighetshistorie mellom sin rollefigur og politimannen Fred, som gestaltes av kjæresten hennes, den franske rapperen Joeystarr. Historien dem imellom forstyrrer filmens hovedfokus – politibetjentene og deres virke.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Oralsex

Den største overraskelsen med Polisse er at filmen ofte befinner seg på det humoristiske planet. De overarbeidede politifolkene bryter sammen i latter i det en tenåringsjente forteller dem at hun har utført oralsex på en gutt for å få mobiltelefonen sin tilbake. De er så frynsete i kantene at de oppfører seg både uproft og ufint, og filmen unngår å lage heltebilder av dem.

Dette gir filmen den troverdigheten den anstrenger seg for å oppnå, men signaliserer også et grunnleggende dystopisk syn på menneskeheten generelt, og forholdet mellom menn og kvinner spesielt.

Filmen er tidvis farlig nær såpeoperaland, der politibetjentene hyler og skjeller hverandre ut som om de var en tenåringsgjeng. Særlig den siste halvtimen er i et slikt larmende modus hvor hver enkelt betjent har sitt sammenbrudd eller går i strupen på noen.

Dette bygger opp til en uberettiget og brå slutt på alle filmens historieforløp det ikke ble tid til å knytte sammen, selv etter 125 lange minutter.