Du trodde kanskje at vestlandslefsa er noe av det norskeste vi har her i landet? Vel, tro om igjen. Norge har til alle tider vært internasjonalt orientert, med et nært forhold til fremmede nasjoner langt unna vår egen.
Vestlandslefsa kommer fra tropene. Det høres ut som jug, men jeg har nokså sikre holdepunkter.
En venninne fortalte nemlig at hun hadde lest folkeeventyr for guttungen en kveld, og Askeladden åt jo lefse han, og da fikk hun så lyst på lefse at hun gikk for å lete etter det i butikken neste formiddag. Hun fant det også. Ikke det ferdigsmurte klinet med tilnærmet uendelig holdbarhet, men den originale Vestlandslefsa, den som skal dyppes i vann og ligge i kjøleskap over natten for å bli myk og god.
Vestlandslefsa lages etter en oppskrift som med sikkerhet ble brukt i Hardanger helt tilbake i år 1630, sto det på pakken. Men det sto mer enn det. Det sto at den inneholder palmefett. Hva sier du, Sherlock? Det betyr at den må ha blitt til et sted det fantes palmer på 1630-tallet, og det kan umulig ha vært i Hardanger. Så vidt jeg vet ble ikke palmer vanlig her til lands før hagesentrene satte i gang med storstilt import av yuccapalmer en gang på 1970-tallet.
1630-tallet er altså det tiåret da Vasa-skipet sank etter å ha seilt halvannen kilometer, kolonien Nye Sverige ble opprettet på den amerikanske østkysten der Delaware er nå, og Galileo Galilei måtte møte i Roma for å stå til rette for inkvisisjonen. Det er lenge siden.
Så det er ingen grunn til å frykte det fremmede, folkens. Vær heller stolte. I likhet med vårt forbilde, Amerika, har påvirkning utenfra gjort oss til den nasjonen vi er, og i dag er frossenpizza og tacos våre moderne nasjonalretter.
Gro Harlem Brundtland presenterte oss i sin tid for slagordet Tenke globalt, handle lokalt. Akkurat som om vi ikke alltid har gjort det. Snart er det palmesøndag. Da skal jeg ta meg en lefse og drømme om Syden.
