Kraftfilm på nye veksthormoner

Ukens filmanmeldelser: Titanic 3D (4), Haywire (4), Min elskede (4) og Laksefiske i Jemen (3)

Søndag er det hundre år siden Titanic sank. Selvfølgelig er det fristende å blåse liv i suksessfilmen om det legendariske skipsforliset.

Titanic vant 11 Oscar i 1997 og skal ha tjent inn ti milliarder kroner på verdensbasis. (Den er verdens nest mest innbringende film, kun slått av Camerons Avatar.)

Den står seg som en romantisk, grandios og folkelig film. Kate Winslet og Leonardo DiCaprio lyser av ungdommelig ynde og kraft i rollene som overklassepiken Rose og fattiggutten Jack. James Cameron fant en eventyrlig tone for den store tragedien, og til tross for slitasjen, virker den fremdeles.

Vann som vokser

Titanic er full av vann. Det er faktisk den beste grunnen til å bruke 3D-teknikken på de gamle opptakene. Rennende, fossende og sprutende vann kan få et fantastisk liv i 3D. I dansefilmen Pina av Wim Wenders føler man eksempelvis at regndråpene løsriver seg fra lerretet og faller midt i kinosalen.

Kollisjonen med isfjellet og det påfølgende forliset er skildret med stor detaljrikdom i Titanic. Vannet siver inn i korridorene, og desperate mennesker feies over dekk.

I enkelte scener kjenner man trusselen på kroppen, som når vannet bryter opp dører eller stiger med faretruende fart oppover vår brave helt Jack, som er fastlenket på nedre dekk.

Smør på flesk

FOTO: FOX FILM

Men relanseringen i 3D gir ikke noe ubetinget løft. Det føles innimellom som om et allerede opulent produkt er satt på veksthormoner.

Filmen er blitt enda større, men får ikke alltid en tilsvarende dybde. Det kan være svimlende når biler løftes om bord på skipet, og kjærlighetsparet flyr nå enda høyere i den berømte scenen fra baugen.

Men flere scener blir lettere forstyrret av den nye 3D-dybden. Det gjelder særlig replikkvekslinger, der ufokuserte bakhoder i forgrunnen ofte fremstår som grumsete skygger i stedet for å skape liv i helheten.

Døde kropper

Forliset tar sin tid, ja, mange av disse scenene fremstår som variasjoner over samme tema, i hvert fall hvis man har sett filmen før. Det kjører etter hvert på tomgang, hele apparatet av statister, rekvisitter og malende popmusikk. 3 timer og 15 minutter er for mye, selv for Titanic.

Men når skipet endelig synker og dramaet stilner, gjør Cameron en imponerende dreining mot det store alvoret. Tragedien blir plutselig levende når hundrevis av ihjelfrosne mennesker dupper rundt i det svarte havet. Her skaper 3D-formatet en egen finfølelse for kroppenes individuelle preg.

I noen øyeblikk går Titanic fra å være eventyr og underholdning til en påminnelse om menneskelivene som gikk tapt den fatale natten for hundre år siden.