Mest delt
Sang og musikk holdt Oslo-folk våkne tredje natten på rad
Vil spre kommunale Tøyen-boliger - kjøper blokk 300 meter unna
Nyt godværet mens du kan
-
Nationaltheatrets ærverdige hovedscene er forvandlet til en syttitallsstue, komplett med saccosekker og hårete vegg-til-vegg-teppe, for Mike Leighs stykke Abigail's Party.FOTO: RolfØhman
Med knall og fall på livets ball
«De pinligste 100 minuttene i britisk dramakomedie» sies det om filmskaperen Mike Leighs mest populære teaterstykke, Abigail’s Party.
Britiske Mike Leigh er kjent for sine sterke og gripende filmer om helt ordinære mennesker, laget på minimale budsjetter, blottet for spesialeffekter og Hollywood-stjerner.
I bittersøte og tragikomiske filmer som Secrets & Lies og hans seneste, Another Year, skildres den menneskelige tilstand, ofte som både patetisk og tragisk, med et skarpt blikk og et enda større hjerte.
– Jeg er overveldet og smigret over at dette lille stykket, som var et hasteprosjekt jeg gjorde innimellom andre ting, skal sette opp på Ibsens eget teater, sier en svært jovial Mike Leigh på telefon fra London til Oslopuls.
Vi okkuperer for anledningen sminkerommet til en av skuespillerne i Abigail’s Party. Hun må skifte på gangen.
Velkommen til 1977
Nationaltheatrets ærverdige hovedscene er forvandlet til en syttitallsstue, komplett med saccosekker og hårete vegg-til-vegg-teppe. Det er sogar rigget til en publikumstribune på scenen. Her har Beverly (Ågot Sendstad) og hennes mann Laurence (Christian Skolmen) invitert naboene til cocktailparty.
Sammen med dem blir publikum vitne til alle de pinlige og smertefulle hendelsene som kan oppstå i slike settinger: Maktkampen ektefeller imellom, smålighet, misunnelse, sjalusi, pretensjoner og maskespill.
– Jeg gleder meg til å se forestillingen, sier Leigh, som kun er premièregjest ved denne anledningen. Regien ved Nationaltheatrets oppsetning er det franske Arthur Nauzyciel som står for.
Saken fortsetter under bildet
FOTO: Rolf Ãhman
– Grotesk
Abigail’s Party hadde première ved Hampstead Theatre i 1977, tiden da etterkrigstidens barn var blitt voksne. De var mer opptatt av statussymboler og overflate enn det å bygge landet. Middelklassen eksploderte og forbrukersamfunnet tok over.
– Men selv om skikkelsene er patetiske, skildrer du dem med medfølelse og verdighet, fremfor å harselere med dem?
– Det er jo det jeg jobber mot, du har helt rett. Da Abigail hadde première ble vi kritisert for å være nedlatende. Men, det var jo slett ikke vår intensjon, for stykket handler om oss. Det sprang jo ut av tidsånden. Vi ville lage et teater som var subversivt, men også undergravende for denne type boulevardteater, sier Leigh. For stykkets konspirasjon er rettet mot publikum selv, og metanivåene er mange.
– Konspirasjonen ligger i utfordringen til publikum om ikke å le, men å se at de selv er som skikkelsene på scenen. Abigail’s Party er grotesk, men det er en universell historie.
Saken fortsetter under bildet
FOTO: JEAN-PAULPELISSIER
Da BBC laget en TV-versjon av Leighs oppsetning, benket 16 millioner briter seg foran skjermen. Stykket spilles stadig rundt i verden og settes snart opp på Londons West End.
– Ikke min favoritt
Stykkets popularitet til tross, det er slett ikke Leighs egen favoritt blant sine mange verk.
FOTO: Rolf Ãhman
– Nei, hadde det vært dette jeg ble husket for, ville jeg vært svært deprimert. Jeg har laget flere andre ting med langt mer dybde og substans. Jeg trodde stykket skulle forsvinne uten spor, men det viser jo bare at man aldri vet. Så juryen er fortsatt ute, sier Leigh.
– Men når man ser på verden i dag – hvor forbrukskulturen råder mens vi benker oss foran realityshow som hyller dumskap og grådighet – er det jo mye som tyder at Beverlys verdier har vunnet og Abigail’s Party er et frempek?
– YES!!! roper Leigh og ler hjertelig. – Du er faktisk den første noensinne som har sagt dét til meg. Kall meg synsk! Jeg forutså utviklingen! Men, fra spøk til alvor, det er klart at i dette markedet er nok selv Abigail’s Party mer ibsensk enn mye annet.
– Tross alt fortsetter du å fortelle disse «små» historiene. Hva er det som driver deg?
– Et naturlig instinkt, tror jeg, som jeg har hatt helt fra jeg var en liten gutt og forsøkte å fremstille den voksne verden ved å tegne. Det er nesten som en tvangshandling. Livet er komisk, men også tragisk. Alle mennesker er interessante! Vi har alle en historie som er verdt å fortelle.
( NB! Another Year vises på Cinemateket fredag kl. 18. Visningen blir etterfulgt av en samtale med Mike Leigh.)
