Ukens filmanmeldelser: Elena: 5, Tyrannosaur 4 og Ekstremt høyt og utrolig nært: 4

Russeren Andrei Zvjagintsev fikk stor oppmerksomhet etter sin debutfilm Tilbake (2003). Der fortalte han nært og med stor ro om to unge brødre som møter faren sin etter at han forlot familien for 12 år siden.

Med sin tredje spillefilm har Zvjagintsev laget en slags fabel, hvor han på den ene siden tidløst lodder menneskeskjebner og moralske problemstillinger og på den andre sier noe om dagens Forskjells-Russland, hvor noen relativt få har mye, mange har lite, og hvor korrupsjon dessuten gjennomsyrer systemene og bidrar til en følelse av maktesløshet.

Tett portrett

Nadezhda Markina spiller tittelens Elena uten fakter eller store bevegelser. Hun formidler et tett portrett av en middelaldrende kvinne som lever i et forhold med den velhavende og kanskje ti år eldre Vladimir. De har hvert sitt voksne barn fra tidligere forhold. Vladimirs datter tar aldri kontakt, men lever, antydes det, et utsvevende liv på farens penger.

Elenas sønn er arbeidsløs og bor trangt og dårlig med kone, baby og en eldre sønn som har valget mellom militæret eller videre studier. Problemet er bare at karakterene hans er for dårlige, noe som gjør det nødvendig med bestikkelser hvis han skal komme inn.

Elenas forhold til Vladimir ligner en tjeners. Han sitter på pengesekken. Hun får ydmykelser forkledd som omsorg og kjærlighet.

Nennsomt fortalt

Historien fortelles nennsomt og i store, velkomponerte bilder. Zvjagintsev har det ikke travelt og har lært seg å stole på at det han har å bringe til torgs, vil påvirke den som har tålmodighet til å følge ham. Bildet får ofte lov til å stå i adskillige sekunder, noe vi gjennom en mannsalder er blitt vant til er synonymt med kvalitet i filmer fra denne delen av verden.

Faren er at effekten kan bli maniert, noe jeg syntes den var på nippet til å bli i filmens åpning; kvister i et tre, fokus skifter, andre kvister, en fugl, deretter inn til Elena som våkner i sengen sin. Men historien griper relativt hurtig tak og inneholder vendinger og ikke minst nok glødende, undertrykt aggresjon til at det holder i godt monn.

God manipulator

Philip Glass' sparsomme filmmusikk brukes i noen få, utvalgte sekvenser og lader tidlig stemningen med et skjebnesvangert element.

Det mest interessante ved filmen er måten sympatien vår fortsetter å favorisere Elena på også etter at hun foretar sine temmelig dramatiske valg.

Zvjagintsev avslører seg som en god manipulator, og jeg sitter igjen med en ubehagelig splittet følelse av jeg har applaudert en stor urett.

Filmen vant juryens spesialpris i Cannes i fjor og prisen for beste film under Tromsø Internasjonale Filmfestival i vinter.