Matposten

Kart og info: Posthallen

Det første som kommer opp når du googler Posthallen restaurant, er hjemmesiden til forrige eier som takker for seg.

I de nyrenoverte lokalene til byens gamle hovedpostkontor startet restauranten i 2008. I 2011 var det slutt, blant annet etter en konflikt om leieprisen.

Selve Posthallen er kanskje ikke blitt det moderne butikkomplekset man så for seg. Den eksklusive møbelforretningen Robert Tandberg forsvant faktisk etter forholdsvis kort tid.

Nye kort, nye muligheter

Men nå er det nye eiere og ny satsing i restaurantlokalene. Her er stort tenkt, og deler av lokalet er ganske så storslagent med søyler, mens inngangspartiet og barområdet er nokså anonymt. Litt vel mye brunt i et lokale med lite vinduslys.

Pluss til «levende» kunst» på veggene.

Og uteserveringen kan bli stilig når det bare blir litt varmere i været. Et skikkelig urbant, rolig gårdsrom midt i byen, som gir europeiske storbyassosiasjoner.

Populærmat?

Menyen er ikke veldig stor, men med en treretter, og tre for- og tre hovedretter i tillegg til en dagens hverdagskost, finner nok de fleste noe som frister. På hjemmesiden omtales menyen som «mat med hovedvekt på nordiske råvarer, med innslag av populærmat». Helt hva som ligger i det siste, er litt uklart ... Men det nordiske skjønner vi etter hvert.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Vi valgte å bestille bord på nettet og fikk hyggelig bekreftelse, men noen reservasjon fant ikke kelneren. Tidlig i uken var det, heldigvis for oss, uproblematisk.

Meny og et glass hvitvin og vann kommer raskt på bordet. Kelneren er hyggelig og oppmerksom gjennom hele måltidet. Ingen skal si at hun pusher på oss vin i utrengsmål. Hun anbefaler stort sett husets varianter, og det passer godt, sånn i starten av uken.

Brød og smør dukker også raskt opp. Den maten vi velger er i hvert fall nordisk, så det holder: kaldrøkt rypebryst, smørstekt og servert med rømme- og gressløkkrem er spennende.

Kamskjellene med blomkålpuré og rødvinsreduksjon er greie nok, men litt små, litt tørre og ikke veldig saftige.

Til treretteren er det kaldrøkt lakseloin med jordskokkpuré, fritert persille, ristede solsikkefrø og nøttesmør. Svært så velsmakende.

Hvilerett

Mens vi venter på hovedrettene, får vi en liten champagnegranite så vi skal være klar for nye smaker. En positiv gest.

Den mest elegant og lekreste hovedretten er uten tvil treretterens ytrefilet av elg med grønne bønner, pastinakk og søtpotetpuré. Flotte farger som virkelig gjør maten fristende. Smaken står ikke tilbake for designen.

Andebrystet med pannestekt skorsonerrot og spinat og en ingefær- appelsinsaus er blassere av utseende. Smaken er likevel nydelig, men uten at den fører til lyriske utbrudd.

Kveiten er kanskje den kjedeligste. Ikke dårlig, bevares, men kanskje litt for nøytral og på grensen til det tørre, selv med kål, fennikel, skorsonerrotchips og sjøkrepssaus.

Både de rosmarinbakte pærene og mascarponekremen med kirsebærsaus og kakesmuler er flotte avslutninger.

Originale nok?

Med mye bruk av nordiske rotgrønnsaker og råvarer som laks, kamskjell, elg og rype er det helt klart et nordisk kjøkken. Men det store spørsmålet er om det er godt nok eller spesielt nok til at mange vil oppsøke en litt dau del av byen etter fire? Sikkert mer liv her til lunsj enn til middag, i hvert fall foreløpig.

På den annen side har Maaemo klart å skaffe seg to stjerner og fulle hus i Schweigaards gate, en gate som heller ikke er noe tradisjonelt turområde etter fem.

Det er ikke noen tvil om at Posthallen restaurant har store utfordringer foran seg.

Vi følger med.

Prøv også:

• Café Skansen , hyggelig sted med brukbare priser.
• Statholderens Mat og Vinkjeller , Bent Stiansens uformelle kjellerrestaurant byr på hygge og god mat. Ikke av de billigste.
• Gamle Raadhus , brunt lokale der det ikke bare er lutefisk å få. God er maten også.