Ukens plateanmeldelser:

Mathias Stubø: 6 , Jack White: 5, TSOOL: 5, Farmers Market:5, Rufus Wainwright: 4, Andrea Dahle: 3 og Last Heat: 3

Forventningene til Jack Whites første soloalbum har naturligvis vært skyhøye. Han har vist hvilken håndverker og genuin tradisjonsbygger han kan være, både gjennom sine egne band og som bakmann og samarbeidspartner for betydelige artister.

Nå plukker han frem erfaringene han har gjort seg i The White Stripes, The Raconteurs og The Dead Weather og gjør nytt og duggfriskt egenmateriale innenfor det samme stilspekteret som disse bandene beveget seg i. Bakenfor disse direkte referansene til egne band ligger kunnskap om blues og 60-talls rock, samt kjærlighet til en forgangen tid.

Blunderbuss er imidlertid alt annet enn et nostalgisk album. Musikken åpner seg i eksplosiv ærbødighet og stillfaren entusiasme og peker ut Memphis, Nashville og London på kartet.

Jack White har fortalt at albumet slett ikke var planlagt, men at det nærmest ble til i en kreativ overskuddsfase da anledningen bød seg. Plutselig stod han der med skjelett til 25 nye sanger. På resultatet kan det også høres slik ut, i den forstand at albumet lever med spontanitet fra begynnelse til slutt.

Det kan også virke som om den etterhvert voksne White har båret på hjertesorg og sår fra vriene romanser, etter at han skiltes fra Karen Elson i fjor sommer. Det er iallfall solid blå nerve i det stoffet han serverer.

Kjærlige drag

"Missing pieces" drar albumet i gang med et enkelt el-piano riff som får legge godt på seg før White trer inn med klassiske rockvokalmanerer og et gitarspill som revitaliserer pionerenes arbeid. Han innfrir fanskarens krav om uforfalsket rock´n´roll, samtidig som han nærmer seg det egenartede og originale.

Det går altså an å kombinere museumsbesøk med nyoppdagelse. I Jack Whites verden lever 70-talls tungrock og tidlig rhythm and blues side om side i fordragelighet. De arkaiske elementene har kun kjærlige drag.

Jeg lurer forresten på om han har hørt ekstra mye på Small Faces og de musikerne som var innom der. "Hip (eponymous) poor boy" kunne vært sakset fra et Ronnie Lane album, og dette er det mest utypiske White-sporet på Blunderbuss. På "Hypocritical kiss" hører jeg selveste Steve Marriott inne i Whites stemmebruk. Det er fengende, velfundert og ekstremt enkelt å være i rom med.

De to låtene "I´m shakin´" og "Trash tongue talker" bringer tankene til Whites samarbeid med rockabillydronningen Wanda Jackson.

Oppreist og sprekt

Det er ikke bare hovedpersonen som skal krediteres for den stilsikre og likefremme musikken. Jack White bor for tiden i Nashville, og de lokale musikerne han omgir seg med, gjør det mulig for ham å strippe uttrykket og senke skuldrene. Studiotrivselen er åpenbar, og Blunderbuss oppleves som et overskuddsprosjekt. 

Albumet er også et nesepek til dem som tvilte på om rootsrocken fortsatt kunne stå oppreist. Så sprekt kan nemlig det gamle være i våre dager.

Jack White spiller på Roskilde i sommer.

Mer om Jack White:

Anmeldelse: The Dead Weather «Sea of cowards»

Anmeldelse: The Dead Weather «Horehound»

Anmeldelse: Raconteurs Hove 08

Anmeldelse: The Raconteurs Consoler of the Lonely