Velspilt party fra helvete

Mer om Abigails party:
Med knall og fall på livets ball

I forkant av denne premièren inviterte Nationaltheatret til vorspiel, og oppfordret publikum til å stille i 70-tallslook. Markedsføringsglipp eller ondskapsfull ironi?

Abigails party innfrir slett ikke forventningene til frigjøringens tiår. I stedet presenteres vi for 1970-tallet som en konformistisk tid hvor kultur og ideer ble salgsvarer og konsumobjekt.

I hendene på den franske regissøren Arthur Nauzyciel fungerer retroinnpakningen til å begynne med som en teaser à la stilfetisjismen i Mad Men. Men her gis vi ikke anledning til å puste takknemlig ut over at samfunnet i mellomtiden har forandret seg til det bedre.

Flue på veggen

Mike Leighs Abigails party hadde urpremière på Hamstead Theatre i april 1977, og ble bearbeidet for fjernsyn samme høst. Versjonen til BBC er senere kåret som nummer 11 i en all time top-100 ranking i britisk TV. Når man ser filmen i dag, ligger effekten for en stor del i å føle seg som flue på veggen.

Vi inviteres med «skjult kamera» på en fest som er stelt i stand fordi en av damene i nabolaget har gitt sin tenåringsdatter lov til å holde alene-hjemme-fest. 15-åringen som har gitt tittelen til stykket, er derfor fraværende. Mens det er foreldregenerasjonen vi følger.

Grell avkledning

Sujettet kan bringe tanken til Albees Who’s afraid of Virginia Woolf, men Mike Leighs metode i dette teaterstykket er et tidlig eksempel på såkalt devised theatre, hvor skuespillerne selv utformer karakterene på basis av sosiologisk research. Det som den gangen vakte oppsikt var den grelle avkledningen av en aspirerende middelklasse.

På Nationaltheatret har Nauziuel valgt en inngang som kan minne om fransk nybølge film, med bruk av illusjonsbrytende fremmedgjøringseffekter. Publikums forventninger til farse og underholdningsteater blir tidlig kvalt ved at de komiske replikkene følges opp av forhåndsinnspilt «latter på boks» à la sit com-TV.

Speilvendt scenografi

I en slående, speilvendt scenografi, hvor publikum sitter på hver side av hovedscenen, bevares noe av originalens intimitet, samtidig som skuespillerne eksponeres fra alle sider som på en cat walk.

I motsetning til Mike Leighs film, har forestillingen et dvelende og ekstremt langsomt tempo, som sikkert vil dele publikum på midten. Det er skuespillerne som må ta støyten for et regikonsept som formelig roper ut at dette er festen du angrer på at du gikk på. Ågot Sendstad er den herskesyke og anmassende vertinnen Beverly Moss, Christian Skolmen den småborgerlige kunst-liebhaberne og ektemannen.

Begge behersker den krevende balansegangen cat walk-sceneløsningen inviterer til, i form av et kroppsspråk som avslører egentlig bunntrist kulturell aspirasjon.

Behersket tristesse

Som naboparet fyller Mads Ousdal og Tone Mostraum tett opp, og Anne Krigsvoll spille Abigails mor med komisk behersket tristesse. Arthur Nauzyciels remake flater litt for mye ut i andre del, fordi overraskelseseffekten ved å flytte handlingen frem i tid ikke helt fyller ut spenningsdramaturgien i originalen.

Men Abigails party er et velrettet spark til en tid da vi velter oss i hul stilfetisjisme.