Det er krig mellom Etiopia og Egypt. Kongsdatteren Aida er tatt til fange i Egypt. Hun har forelsket seg i fiendens hærfører Radames, som også faraoens datter har sett seg ut. Det klassiske trekantdramaet gir historien sin nerve. Det tetter seg ytterlig til når Radames forstår at Aida har holdt skjult for ham hvem hun er.

Den musikalske strukturen er effektivt regissert fra Verdis hånd. Komponisten er kjent for sine teatrale evner. Han søkte intense tekster og skrev seg inn mot en dramatisk troverdig stil. Gjennom sine musikalske virkemidler streber han etter å gi psykologisk dybde til det som skjer.

Komposisjonens dramatiske omfang får optimalt utløp når amerikanske Tiffany Abban former materialet med sterk dynamisk evne. Stemmen hennes spenner stort og klangrikt. Gjennom den former hun et kraftfullt bilde av den stolte Aida.

Minst like imponerende er bærekraften i hennes pianissimo, som hun gjør bruk av ofte. Tronarvingen er kuet, og gjort til slave. Hun står i et umulig dilemma. Skal kjærligheten vinne, må noen forråde sitt land. Hun må be om et offer – fra sin elsker eller far. Til slutt blir det hun som ofrer selv.

Vakker vold

Offertankegangen er i særlig fokus i denne versjonen av Aida. På forhånd har vi hørt at forestillingen er nedtonet, uten elefanter, pyramider eller opptog med hundrevis på scenen. I regissør David McVicars grep er den prangende handlingen gjort dunkel. Musikkens mange hendelser blir kontrastert gjennom langsomme bevegelser.

Likevel blir forestillingen ikke så selvgranskende eller asketisk som jeg har forventet. McVicar moderniserer Aida, men ikke ved å aktualisere tid og rom. Spesifikt egyptiske kjennetegn er omgjort til en mer universell idé om stammekulturer. I scenografi og kostyme kan man ikke lokalisere opphav.

Men vi befinner oss stadig i det primitive, en tradisjon som er styrt av religion og overtro, og med seremonielle skikker som for oss i dag er svært groteske.

Feiringen av krigernes hjemkomst markeres av et knippe dansere, som viser oss hva krigen koster. Trofeet deres glitrer ikke, de er tilsølte. Over dem i dansen henger en formasjon av kadavre. Likene stammer trolig fra ofringsscenen før krigen.

Her ofres ikke fienden, men krigernes egne, sterkeste. I ritualene vises mye kvinnekropp og blod. Det er røft og ubarmhjertig gjort, også fordi det voldelige estetisk er gjort vakkert.

Monumental og skjør

Man kan diskutere nødvendigheten av å gjøre volden spektakulær for å få frem et budskap. Spenningen i salen er et klart signal på dette. Men det er liten tvil om at grepet understreker kontekst og tid: Samfunnsforhold hvor menneskeliv er lite verd og hvor massen i stor grad går foran individet. Satt i en slik ramme blir det lettere å gå med på at kvelningsdøden de elskende går i møte ikke er desperat, men fredfull. Slik er de nådeløse vilkår som de lever under.

Når Aida og Radames skjebner avgjøres, har også Henrik Engelsviken sunget seg opp. Han bryner seg på den krevende rollen som Radames, og imponerer, men har stadig et stykke igjen før han virkelig overbeviser, runder av og finner frem til mer enn sin krigerske side på scenen.

Uansett er det sterkt å hente så gode solister fra egne rekker. Yngve Søberg gjør en strålende karakter som Aidas far. Verken han eller Carsten Stabells kongeskikkelse står tilbake for internasjonale størrelser.

Orkestersatsen er monumental, men også skjør. I flere sammenhenger viser det seg at prøvesteinen i verket er ikke det store, men det lille. Både i operaens transparente åpning og i flere stillere parti underveis finnes mer å gå på.

For når det kommer til stykket, er det i det innadvendte at denne forestillingen henter sin styrke. Det rituelle, langsomme og ikke pompøse scenespråket åpner rundhåndet for musikalske detaljer. Dem kan musikalsk leder Pier Giorgio Morandi gjerne forme enda mer dynamisk når produksjonen spilles videre.