Idealisert frihetsheltinne

Ukens filmanmeldelser: The Avengers 3D (4) | The Lady (3) | Hva om vi alle bodde sammen? (3) | En katt i Paris (4)

Tidligere denne måneden ble Aung San Suu Kyi valgt inn i parlamentet i Myanmar, landet vi tidligere kalte Burma. Mye er skjedd siden Luc Besson gikk i gang med denne storstilte filmen om frihetsikonets dramatiske liv, og den siste tidens utvikling er ikke tatt med.

Filmens manus er basert på intervjuer med personer som visstnok står Aung San Suu Kyi nær, og selv om det ikke mangler dramatikk og tårer, er det ikke alltid enkelt å forstå hva som står på spill.

En krympet Yeoh

Aung San Suu Kyi har latt seg inspirere av Gandhi i sin frihetskamp, mens Besson er inspirert av Richard Attenboroughs film om ham. I likhet med Gandhi er The Lady vellaget og velment, men altfor ærbødig overfor frihetsheltinnen.

I hovedrollen møter vi den ellers så atletiske Michelle Yeoh, som her har krympet seg så godt hun kan. Grasiøs og vever blir hun aldri i filmen, men hun har senket skuldrene såpass at vi aksepterer forvandlingen.

Vi møter henne som hjemmeværende hustru i England på 1980-tallet, etter en innledende sekvens der vi ser drapet på faren, Burmas store frigjøringshelt som ble martyr i ung alder da hun var knapt to år gammel.

Artikkelen fortsetter under traileren

Forenklet

Det er vanskelig å bedømme av filmen hvordan hennes politiske reise oppsto – fra å være hjemmeværende til leder av demokratibevegelsen i hjemlandet.

Vi ser at hun brått må reise til Burma fordi moren er blitt syk; og plutselig befinner hun seg i et blodbad som gjør henne til en ubestridt leder over natten.

Som Gandhi har San Suu Kyi blitt et frihetssymbol nesten pr. definisjon, og det kan virke som om filmskaperne derfor tror de ikke behøver å forklare de politiske prosessene.

Militærjuntaen i Myanmar fremstilles som overtroiske idioter, mens demokratiforkjemperne fremstår som en harmonisk vekkelsesbevegelse. Kanskje var denne bevegelsen samstemt i starten, men jeg tviler på at den var så blottet for indre uro og konflikter som det beskrives her.

Filmen skildrer San Suu Kyis fortvilelse over å bli skviset mellom familien og fedrelandet, men den utfordrer ikke oppfatningen om at hele familien var på linje. Barna hennes må ha betalt en pris for hennes valg, og det ville gjort filmen mer interessant og troverdig om dette hadde kommet bedre frem.

Forsiktig portrett

Det blir isteden ektemannen, Michael Aris, vi kommer tettest på i filmen. David Thewlis spiller den britiske akademikeren overbevisende, selv om det er utakknemlig mange telefonsamtaler til Burma han må spille.

En god del av spenningen er knyttet til om ekteparet kan bli gjenforent innen han dør. Men det er likevel ikke nok til å tilføre filmen et sterkt emosjonelt hovedspor.

Dokumentaren Burma VJ virker langt mer djerv og spennende enn hva denne forsiktige filmen får til.