En dyktig popartist skal være trendbevisst. Popmusikk eksisterer ikke i et vakuum, og en viss forståelse om hva som rører seg der ute, er nødvendig for at musikken ikke skal høres helt malplassert ut.
Og dette gjelder i større grad jo mer internasjonale ambisjonene er. Vil du ha en sjanse utenfor landets grenser, holder det ikke bare å sample norske visesangere.
Flust av radiofrieri
Derfor er det godt å se at unge norske rappere som Envy er klar over det, for debutalbumet The magic soup and the bitter sweet faces er laget med mye mer enn allsang på grensen-potensial i bakhodet.
Kanskje har opplevelsen av både å ha en hitsingle og en Spellemannspris for årets video det siste året gitt dem mersmak, for her kryr av radiofrierier med internasjonalt tilsnitt.
Har god uttale
Det er også godt å kunne fastslå at Envy ikke trenger å føle seg truffet av debatten som har versert om norske artisters engelskkunnskaper for tiden. De er nemlig mer enn gode nok til at Envy kan bedømmes ut fra låtmaterialet alene.
Og flere låter utover hiten «One song» skiller seg positivt ut. Spesielt starten på albumet er lovende med et stemningssettende introspor etterfulgt av annensingelen «Go loud», som rett og slett er god poprap.
Anmeldelsen fortsetter under musikkvideoen.
For mange kopier
Men et stykke ut i albumet begynner det å skurre litt. For etter å ha hørt låtene «No love in the club», «Keep it down low», «Come over», eller «When it all falls down» virker det ikke friskt lenger.
Produksjonen, syngingen, rappingen, selv tekstene høres helt ut som Drake, bare litt dårligere.
Drake har en så ledende posisjon i markedet nå at det både er naturlig og klokt å gå til ham for inspirasjon. Men når det er snakk om fire-fem låter som er rene kopier, så bikker det over fra inspirasjon til fantasiløshet.
Dyktige rappere
I tillegg blir det for ensformig når man ikke lar radiofrieriene bli avlastet av noen rene albumspor. «B.O.H.» er et hederlig unntak som også viser talentet de to har som rappere.
Jeg sier ikke at man skal appellere til puristene, for dem skuffer man uansett, men vil man lage album for radio, styrkes produktet veldig av noen spor for gatene.
Til tross for at debutalbumet har noen åpenbare mangler, liker jeg Envy. De har startet i rett ende gjennom først å utvikle seg til å bli dyktige rappere, for så å forsøke å slå igjennom. Og med nevnte «One song» har de vel egentlig gjort allerede.
Søker musikalsk ryggrad
Men de trenger å finne en musikalsk identitet først, for så å søke inspirasjon hos andre. For uten slik musikalsk ryggrad vil man alltid risikere bare å bli en blek kopi av den dominerende trenden.
Finner man ryggraden, kan man derimot være med på å forme den.
Nicolay «Nico» Sereba og Vincent «Vinz» i hip hop-duoen Envy har så langt hatt en drømmestart på karrieren, med både hitlåt og Spellemannpris.
