Sensasjonelt bra, personlig teater

«Sorga kler Elektra» på Det Norske Teatret er en forestilling jeg får lyst til å gå rett tilbake og se én gang til, selv om dette er et stoff man egentlig ikke orker ta i med ildtang.

Stykket har handlingen lagt til den amerikanske borgerkrigen i 1865, men forelegget til Eugene O’Neill er den greske tragedien Orestien (458 f. kr.) som utspiller seg i etterdønnningene av erobringstoktet i Troja. I begge kommer fedre og sønner tilbake til noe som ikke lenger er et hjem, og kvinner som er syke av hevntørst.

Stykket er en crazy miks mellom Orestien, Tatt av vinden og Rosmersholm (!).

Det siste skyldes ikke minst slektstrekkene O’Neill tilskriver familien på farssiden, og som motiverer hustruens hat. Det matcher ikke forhistorien i den greske tragedien - Agamenons offer av datteren, Ifigenia. Her spores hevntørsten, grusomhetene og de mørke lidenskapene tilbake til karakterene selv, i et familieportrett som avslører innflytelse fra Freud, i Lavinias Elektra-kompleks og forholdet mellom moren og sønnen.

Spilletider, kart og info for Related content

Umerkelig humor

Eirik Stubø levner ingen tvil om at hans fascinasjon ligger hos grekerne. Scenebildet er blottet for naturalistisk virkelighetsillusjon à la O’Neill.

Med et jazzband plassert midt på scenen, og et intelligent utvalg sanger, fremført av skuespillerne, fungerer det 20. århundrets USA, med sine mytiske whisky-barer og ensomme desperadoer, som et arkaisk ekkorom med finstrenget, nesten umerkelig humor. Boya Böckmanns svart-hvite, negitivfotografiske filmmontasjer av kornåkre, byer og vann, eller close ups av skuespillerne, tilfører ytterligere «soul», assosiasjons- og referanserikdom, som når tanken går til Ingmar Bergmans Persona.

Genial balanse

Sorga kler Elektra er en multimedial forestilling hvor musikk og bilde er likestilte med tekst og skuespillere. Men genistreken ligger i hvordan delene puster, samtidig som vi er med på et kollektivt utgravningsarbeid ned i hemmelighetene og de mørke juvelene hos O’Neill.

«Eg fekk ei merkeleg kjensle av at krig var å drepe den same mannen om og om igjen, og at eg til slutt ville oppdage at den mannen var meg sjølv!» sier Orin (Torbjørn Eriksen), i en replikkveksling hvor forestillingen gjør et byks og vokser til teater man ikke vil glemme. «Gløym krigen! Den er over no!» roper moren (Gjertrud Jynge). «Ikkje for oss som drap!» svarer sønnen.

Bearbeidelsen skreller ned og skjærer vekk, samtidig som bruken av musikk og sanger gir innganger til det lyriske og tidløse ved O’Neills tekst. Strukturen i forestillingen lar fokus skifte fra datteren og faren, til sønnen og moren, til søster og og bror.

Det er sjeldent å oppleve skuespillere som så til de grader er bevisst om sin plass, vekselvis som solister og del av et ensemble. I tredje og siste del, hvor både faren og moren er døde, og vi i et kort øyeblikk ser datteren Lavinia blomstre som kvinne, før galskapen bryter løs, gir Kirsti Stubø meg gåsehud, igjen og igjen og igjen. Det må være hennes beste sceneprestasjon hittil.

Sorga kler Elektra er som en mørk elv man virvles ned i. Dette er teater av internasjonal klasse. Men protesten i siste tablå kunne kanskje likevel bare vært skapt i Oslo akkurat nå.