Fra Babettes gjestebud til sushi spesial

Månedens film på Cinemateket: Related content

Sult og kvalme: Mat på film kan skape fysiske reaksjoner over et stort register. Når den japanske sushikokken Jiro setter frem en ny bit, får man lyst til å strekke seg fra kinosetet og forsyne seg av fatet. Maten er filmet på nært hold og med sikker sans for fiskefiletenes skjønnhet.

Mat på Cinemateket

Jiro Dreams of Sushi har première på Cinemateket. Den er "månedens film" på filmklubben i Dronningens gate og innleder i tillegg en serie med åtte kulinariske filmer i mai/juni.

"Mat på film" henter frem klassikere som Babettes gjestebud og Spis, drikk, mann, kvinne, men i stedet for en opplagt kandidat som Etegildet, er den kuriøse, norske satiren Makaroni Blues (1986) kommet med. Den handler om et italiensk ektepar som kjemper en hard kamp mot byråkratiet for å få starte en restaurant i Oslo.

Jiro Dreams of Sushi er en lun og respektfull presentasjon av Japans største sushimester. Jiro Ono er 85 år og den eldste kokken med tre stjerner i Michelin-guiden. Den amerikanske dokumentarfilmskaperen David Gelb følger ham gjennom lange dager, og får kokkens romantiske og selvkritiske kommentarer til det rituelle arbeidet på kjøkkenet.

Fattiggutt

FOTO: MAGNOLIAPICTURES

Jiro vokser frem som en fascinerende skikkelse, understøttet av korte glimt fra hans triste oppvekst. Han ble kastet ut av hjemmet som niåring, og under et besøk på familiegraven slår han oppgitt ut med hendene og spør hva han egentlig har der å gjøre.

David Gelb forsøker å bygge opp et visst drama rundt hans forhold til sønnene, filmens viktigste bipersoner, men de later sant å si å ha et avslappet forhold til at faren drøyer med å overlate ansvaret til dem.

Baktung

Kanskje nettopp fordi man i dag blir tilbudt sushi selv på bensinstasjoner, er det fascinerende å få denne kokekunsten presentert i sin mest kompromissløse form.

Men Jiro er ingen helstøpt dokumentar. Den blir baktung og gjentar seg selv, og de estetiske virkemidlene begrenser seg stort sett til sakte og hurtig film. Vi får aldri se filmens journalist, og de alltid ukritiske spørsmålene kommer liksom ut av det blå.

Flere scener er likevel lykketreff, som skildringen av den teatrale morgenauksjonen på fiskemarkedet i Tokyo. Jiro insisterer kontinuerlig på nødvendigheten av selvkritikk og nye målsetninger. Desto vakrere er det når han i siste scene bryter ut i et dempet, men tilfreds smil.

Månedens film på Cinemateket: Related content