Burton i camp humør

Også anmeldt: The Cabin in the Woods | Dark Shadows | Superclasico | Tor med hammeren

Etter den ordinære og litt skuffende Alice i Eventyrland er Tim Burton tilbake i et univers der hans sensibilitet kommer bedre til sin rett. Som ingen annen filmskaper kan han få oss til å bli komfortable med tilværelsens mørkere dimensjoner, til å se lys i mørket. Hvem ellers kunne laget uskyldig underholdning for hele familien om en nekrofil romanse, slik han gjorde i Corpse Bride?

Tid og sted: Related content

Denne gangen har han kastet seg over kultfenomenet Dark Shadows , en TV-serie fra 70-tallet som i sin tid ble kalt "satans favoritt-serie". Visstnok var hovedpersonen, vampyren Barnabas Collins, mer populær enn Mr Spock i Star Trek. Jeg har aldri sett TV-serien (den har vært ute av distribusjon), så det blir vanskelig å bedømme hvor tro Burton her er mot den.

Ellevilt

Anmeldelsen fortsetter under bildet

FOTO: Courtesy of Warner Bros.Picture

Hans fingeravtrykk er uansett spredt utover filmen, som åpner som et svulstig melodrama og forvandler seg til en ellevill, nesten camp komedie det er umulig å sjangerfastsette.

Barnabas (Johnny Depp) ankommer familiens gods 200 år etter at han måtte forlate det, den gangen heksen Angelique (Eva Green) stengte ham inne i en kiste. Nå viser det seg at Angelique har overtatt styringen over den vesle byen, og hans familie er i ferd med å gå i oppløsning. Det blir opp til vampyren å gjenopprette familiens ære og formue.

For morsom for medfølelse

Anmeldelsen fortsetter under bildet

FOTO: SF Norge

Dark Shadows gir i starten inntrykk av å være opptatt av Barnabas' skjebne som vampyr. Men Burton oppgir ganske snart det sporet. Filmen er rett og slett for morsom til at vi bryr oss om hans ensomhet.

I filmer som Nosferatu er vampyrens udødelighet skildret som en grusom skjebne, men her er den like mye en fest. Vampyren finner seg snart til rette i 70-tallets nye hedonisme, og når han inviterer hele byen på fest, er det ingen ringere enn Alice Cooper som byr oss opp til dans.

Han er bare én av mange populærkulturelle referanser som filmen er full av, enten det er til andre horrorfilmer (Carrie og Varulv-filmer) eller tidsepokens musikk (The Carpenters, Barry White). Det er her mye av filmens humor ligger, i de ironiske møtene mellom den forhistoriske vampyren og den nye tidsåndens representanter. I en fornøyelig, blodig scene ser vi blant annet vampyren finne tonen med en gjeng steine hippier.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

FOTO: Peter Mountain

Litt Jack Sparrow

Johnny Depp tilfører rollen noen av de campe, dandy-aktige trekkene vi kjenner fra hans kjente pirat, Jack Sparrow. Men han er enda mer tilbakelent og kontrollert, det er med små virkemidler han gjør denne rollen minneverdig. Som når han lener seg over et tidstypisk hammondorgel og det oppstår herlig musikalsk komikk. Barnabas hører hjemme blant de beste i hans rollegalleri av snåle einstøinger.

Men filmen er ikke blant Burtons aller beste, og flere av de øvrige rollefigurene virker halvferdige. Det er godt å se Michelle Pfeiffer tilbake i en stor hollywoodfilm, men rollen er ikke nok for henne å bite i.

Chloë Grace Moretz spiller her motsatsen til sin tenåring i Hugo, men hennes forvandling til en tenåringsvarulv, fungerer kun som en morsom referanse til andre horrorfilmer. Det er filmens styrke og begrensning: den er en fornøyelig, men fort glemt fest.