The Dictator: Godlynt harselas

Ukens filmanmeldelser:
The Raven: Kø av klisjeer
Elsk meg igjen: Forglemmegei

«Hvis USA var et diktatur, kunne dere samle rikdommen hos én prosent av befolkningen, torturere utenlandske fanger og lyve om grunnene for å gå til krig!»

Slik lyder budskapet fra den nordafrikanske diktatoren Aladeen, på offisielt besøk i USA. Det er den mest politiske scenen i The Dictator, og det største stikket til vestlige demokratier. Som politisk satire er The Dictator overraskende blek, til tross for at den spiller åpent på så vel den arabiske våren som atomtruslene mellom Israel og Iran.

Den engelske komikeren Sacha Baron Cohen er ute i et annet ærend.

Sjekk hvor du kan se Related content

Infantil og grenseløs

Diktatoren Aladeen fra det fiktive landet Waydan er fremfor alt en slektning av den kasakhstanske TV-mannen Borat og den superhomofile Brüno; en grenseløs, infantil og ukorrekt fyr som - med eller uten overlegg - tester grensene for anstendighet blant vanlige folk i USA.

Dette er Baron Cohens grunnpositur som komiker, og den har en langt svakere overraskelseseffekt i dag enn da han startet samarbeidet med den amerikanske regissøren Larry Charles. Nok en gang er det Charles som står for regi og Baron Cohen for manus. Men der Borat og Brüno er fulle av dokumentariske stunt, er The Dictator holdt innenfor fiksjonens trygge rammer.

Anmeldelsen fortsetter under traileren.

Rasisme i grønnskapsbutikken

Bare innledningsvis er diktatoren stasjonert i Afrika. Det meste av handlingen er lagt til New York, der Aladeen blir lurt i en felle, og havner på villstrå i storbyen. Mot sin vilje forelsker han seg i en idealist og liberaler som driver en økologisk grønnsaksbutikk der hun ansetter politiske flyktninger.

Det er mye vill komikk i de absurde replikkvekslingene mellom Aladeen og den grenseløst tolerante Zoey (Anna Faris). Hans åpenbare rasisme og sexisme blir tolket som subversiv humor av henne. Blant utallige skuespillere med gjesteopptredener har John C. Reilly en kostelig scene, der han i rollen som amerikansk etterretningsagent blir snakket trill rundt idet han skal torturere diktatoren.

Gull og glitter

Den beste komikken ligger likevel i filmens produksjonsdesign. The Dictator fråtser i en dekadent stil med elementer fra residensene til så vel historiske som oppdiktede despoter. Gull og glitter, leopardskinn og kvinnelige livvakter - med god grunn er hele lanseringsmaskineriet hentet fra denne delen av filmen. Baron Cohen gir for tiden pressekonferanser kun som Aladeen i full mundur.

Da Charlie Chaplin parodierte Adolf Hitler, var den tyske diktatoren en fryktinngytende figur. Derfor ble The Great Dictator (1940) spektakulær humor. Sacha Baron Cohen alluderer gjennomgående til diktatorer som er detronisert og drept (Saddam Hussein, Muammar al-Gadafi). Når diktatoren kun fremstår som en latterlig figur, blir humoren tilsvarende ufarlig.