The Raven: Kø av klisjeer

Ukens filmanmeldelser:
The Dictator: Godlynt harselas
Elsk meg igjen: Kø av klisjeer

Hvis man skal lage film inspirert av Edgar Allan Poes berømte dikt, "The Raven" (1845), noe som forøvrig er gjort en rekke ganger tidligere, er det en fordel om historien, og helst også fortellermåten, i det minste inneholder snev av elegansen i diktet.

Bokstavrim, enderim og en stram, musikalsk rytme preger diktet. I tillegg utforskes den fascinerende gråsonen mellom drøm og fantasi, observant normalitet og galskap.

James McTeigues The Raven har ikke noe av dette. Virkelig ingenting.

Her er det klisjeene, så vel i form og farge som i fortellerkonvensjoner, som får boltre seg. Farvepaletten er mørk, tåkete, med innslags av måne, blod, kniplinger og detaljerte kroppskvestelser.

De få store oversiktsbildene vi får, av Baltimore og av Paris, er kulisspregede og plagsomme.

Artikkelen fortsetter under traileren.

Hadde det ikke vært for at John Cusack (Stand by Me, Being John Malkovich, High Fidelity og et utall andre roller) spiller rollen som Poe, hadde svært få giddet å beskjeftige seg med denne filmen.

En ukjent morder dreper etter mønster av Poes finurlige og groteske mordhistorier. Vedkommende må stoppes før han tar livet av Poes forlovede. I tillegg ønsker Baltimores borgermester, akkurat som i The Wire, at politiet for en gangs skyld gjør jobben sin hurtig og godt.

Historien er søkt og lite engasjerende. Til gjengjeld er den nesten to timer lang.

Sjekk hvor du kan se Related content