Menn i svart har også følelser

Ukens filmanmeldelser: Men In Black 3: 4 og Sirkus Columbia: 4.

Men in Black-ideen har vært god hele tiden. Et hemmelig system av agenter som arbeider for å eliminere farene som oppstår som følge av utenomjordiske skapningers aktivitet på jorden, er et brillefint premiss.

Agent J (Will Smith) og agent K (Tommy Lee Jones) har også gjort jobben sin, selv om det nok er blitt vel mye variasjoner rundt Js energiske temperament og Ks tilsvarende tause tøffhet.

Begge de tidligere filmene har dessuten vært hemmet av at troen på at romvesener og snakkende hunder er morsomme uansett, samt av mangelfull alien-teknologi. Det har vært noe hjemmelaget over mange av skapningene, men utviklingen i de ti årene som har gått siden forrige film, har bøtet på det.

Les også: - Jeg trodde jeg skulle ødelegge filmen! I ntervju med Josh Brolin og regissør Barry Sonnefeldt.

Mer personlig

Denne gangen tas ideen til et nytt nivå, den åpnes så å si opp, idet den blir både tøffere, mer filosofisk utfordrende og legger seg på et mer personlig plan for både J og K.

Skuespillerbesetningen er også mer spennende enn før. Emma Thompson er blitt agentenes sjef, og Michael Stuhlbarg (mest kjent fra Coen-brødrenes fremragende A Serious Man) spiller den eneste utenomjordiske skapningen som så langt i serien virkelig har noe å fare med utover rent tullball.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

FOTO: Wilson Webb

Dyret Boris

Men den mest iøynefallende endringen i skuespillervalg ligger i valget av Jermaine Clement som Dyret Boris. Clement tør være kjent for mange fra TV-serien The Flight of the Conchords, hvor han med sikkert understatement konstant bidrar med perler.

En vanlig tenkende actionregissør ville ha gitt Boris-rollen til for eksempel Mickey Rourke, som ville stilt med sitt vanlige slemme og etter hvert velkjente oppsyn. Boris blir kanskje ikke mindre ensporet ond av å gestaltes av Clement, men han får nyanser som ellers helt ville ha uteblitt.

FOTO: Wilson Webb

På Månen

Historien kretser rundt det ofte fascinerende temaet tidsreiseproblematikk. Dyret Boris, som har vært fengslet på Månen (man aner en sci-fi-trend med store installasjoner på Månen for tiden), kommer seg fri og har sverget hevn over agent K som ødela armen hans og arresterte ham for 40 år siden.

I virvaret som følger, må J tidsreise til 1969, hvor han møter den yngre K, (Josh Brolin), som introduserer smil og følelser til den senere så tilbakeholdte senioragenten.

De første to filmene har strengt tatt først og fremst vært for 11-16-åringer, men med elementer fra Ks kjærlighetsliv, Js familiebakgrunn og generelt mer originale detaljer, vil nok denne klare å engasjere et mer modent filmpublikum.

Med fire-fem riktig morsomme scener til, samt fravær av den utrolig irriterende Pitbull-sangen under ettertekstene, kunne opplevelsen ha blitt direkte tilfredsstillende.

Les også: - Jeg trodde jeg skulle ødelegge filmen! Les intervju med Josh Brolin og regissør Barry Sonnefeldt.