Metallica er best i mørket

Var du på konserten? Si din mening under saken!

Sko som er satt langs gjerder og i trapper. Smilende folk i shorts og t-skjorter som vaier med armene i solgangsbrisen. Nei, det er ikke DeLillos eller Bjørn Eidsvåg som spiller på stranden på Bygdøy, men Metallica som har fylt betongdekket på Valle.

I kveld blir det først og fremst et gjenhør med platen som sørget for å bringe thrashbandet fra San Francisco ut til et større publikum. The Black Album er Metallicas femte album, og markerer skillet mellom "gamle" thrash-Metallica og den mer strømlinjeformede utgaven som har krysset over til et mer rockorientert lydbilde.

Da albumet kom ut, ble vennekretsen min sterkt splittet i synet på platen: Noen mente at Metallica hadde solgt seg ut, mens andre for første gang omfavnet bandet.

Det er verd å huske at dette var i 1991, et vannskille-år i rocken, da band som Nirvana og Pearl Jam veltet gamle, glitrende hårmetallere av hardrocktronen. Slik sett er The Black album lyden av et band som ville utvikle seg vekk fra flinkispartiene i ...And justice for all, og samtidig traff en nerve i samtiden.

Musikalske ørefiker

Heldigvis for blodfansen starter de med noen gode, gamle låter fra de tidlige albumene. Først ut er "Hit the lights", førstesporet fra debutalbumet Kill 'em all. Så braser de videre med "Master of puppets" fra platen med samme navn.

Etter fem kjappe musikalske ørefiker er de klare for å gi oss multimillionselgeren som toppet listen verden over i 1991.

Men hvorfor de må ta en kunstpause med en bakomfilm fra turneer fra 90-tallet, er en gåte. Det funker bare sånn passe. Etter rivstarten kunne de bare rullet over publikum.

Bra i revers

Lars Ulrich er ikke den stødigste trommeslageren, men tar det igjen med å showe der han står og denger på skinn og cymbaler. Det er likevel James Hetfield som er frontfiguren og tar seg av praten med publikum. Med gammeldags elvismikrofon og olavest med jakkemerker der band som Motorhead, Misfits, Venom og GBH er representert, sørger han for å gi et nikk til gamle helter.

Det er faktisk en riktig god idé å spille albumet baklengs. Dermed kommer noen av de mindre kjente låtene til sin rett, og oppleves ikke som fyllstoff mellom hitene.

Likevel kan det ikke skjules at det er en grunn til at noen av dem ikke er fremst i låtkatalogen til Metallica - det er selvfølgelig fremdeles storlåtene som høster størst jubel blant de 40.000.

Best i mørke

At bandet ser ut til å være i kosehjørnet i kveldssolen gjør også at det blir litt flatt – Metallica tåler bedre mørket. Selv om kjappe kameraklipp og filmeffekter prøver å gjøre opp for det manglende lysshowet, tror jeg Valle en augustkveld hadde kledd bandet bedre.

Men pytt, pytt, de gjør jobben, selv om jeg har sett dem betydelig hvassere enn dette.

Var du på konserten? Si din mening under saken!