En triumf og en fryd

Ukens filmanmeldelser: Moonrise Kingdom (6), Woody Allen (4) og Snow White & The Huntsman (3)

Alt Wes Anderson har laget så langt har vært særpreget, skarpt, rart og vidunderlig.

Men kun glimtvis har filmene hans vært så helstøpte som Moonrise Kingdom.

I sin sedvanlige blanding av inderlighet, sårhet, varm ironi og en ekstremt stilsikker visualitet, klarer han denne gangen å bli mer enn morsom og underlig.

Han har med seg det beste fra sin tidligere produksjon. Et manuskript som er så sikkert og helstøpt at det fremstår som like gjennomarbeidet, ned til minste detalj, som de store studioenes animasjonsmanuskripter.

Oppfinnsom hånd

Ingenting er tilfeldig. Hvert sekund er kontrollert med steinhard, men samtidig nennsom, og ikke minst oppfinnsom, hånd. Han har som vanlig med noen av de samme skuespillerne som har vært kjennemerke for hans produksjon så langt.

Anderson var den som egenhendig skapte en ny karrière for Bill Murray, med Rushmore i 1998 – fem år før Murrays verdensomspennende oppmerksomhet etter Sofia Coppolas Lost in Translation. Og i Andersons tankeverden og regi har Murray skapt en klassiker; den slitne og forsmådde faren som har mistet kontakt med sine barn og sin kone, fysisk eller psykisk, og delvis også med seg selv, og som ser ut på sin store familie og er på nippet til å gi faen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

FOTO: Courtesy of Focus Features

Uten patos

Anderson er i ferd med å bli en fremstående skildrer av den dysfunksjonelle familien og det ensomme, lengtende individet. Og han gjør det totalt uten patos, med et spissfindig glimt i øyet, han får oss til å slappe av og tro at det først og fremst er morsom han ønsker å være, men så biter han tak likevel, og skaper magiske bilder og scener som berører ordentlige følelser, så vel barns som voksnes.

Tar man på seg hobbypsykolog-hatten, er det fristende å koble familietemaet i filmene hans opp mot hans egne foreldres skilsmisse da han var åtte år, grundig bearbeidet og fjernet fra ham selv, sannsynligvis, men likevel en endeløs kilde å øse fra.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

FOTO: Courtesy of Focus Features

Fullendt fest

Historien foregår i 1965, på den fiktive øya New Penzance utenfor USAs nordlige østkyst. To tolvåringer, Sam og Suzy, begge med familieproblemer hver på sin kant, har korrespondert og bestemt seg for å rømme sammen. Sams speiderkompiser leter etter dem, det samme gjør politiet (en perfekt Bruce Willis med briller og litt for korte bukser) og Suzys foreldre (Bill Murray og Frances McDormand).

Stort mer er det ikke hensiktsmessig å vite på forhånd. Filmen er en fullendt fest av musikk, farger, billedkomposisjon og ikke minst dialoger og situasjoner. Finere kjærlighetshistorie skal man lete lenge etter.

Beste replikk: I love you, but you don´t know what you´re tolking about.