Snøhvit à la Rambo

Ukens filmanmeldelser: Moonrise Kingdom (6), Woody Allen (4) og Snow White & The Huntsman (3)

Hud hvit som snø, lepper røde som blod, og hår sort som ibenholt. Men ingen tid for prinser og romantikk, ei heller for dans med dverger.

I denne nyeste filmversjonen av det tyske folkeeventyret er Snøhvit en fokusert ridderheltinne som utelukkende har ett mål for øyet: å fri folket fra terrorregimet til hennes onde stemor Ravenna, og ta over tronen. Hun har inderlig gode intensjoner, vi vet bare ikke hvordan hun resonnerer seg frem til dem.

Twilight-stjernen Kristen Stewarts versjon av Snøhvit er hverken søt, sjarmerende eller yndig. Hun mangler sans for humor, er mutt, og særlig artikulert er hun heller ikke.

Hvem er det hun minner om igjen? Rambo!

Digitalcollage

Regissøren Rupert Sanders kommer fra reklamefilmbransjen og har med dette laget sin første spillefilm, en gotisk digitalcollage. Tenk Drømmen om Narnia møter musikkvideoregissøren til Evanescence.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

FOTO: UIP

Charlize Theron er for tiden å se som isdronning i to filmer på norske kinoer – Prometheus, og nå også Snow White and the Huntsman. Hun passer for øvrig godt til det, men dronningens desperate jakt på evig ungdom og skjønnhet hadde nok vært mer interessant hadde den vært besjelet av en skuespiller eldre enn 35, gjerne en med rynker og litt posete hud. Eller er kanskje Charlize Theron for tiden den eldste skuespillerinnen i Hollywood som får jobber?

Stjernelag

Filmens frekkeste element er hintene til et incestuøst forhold mellom dronningen og broren Finn, som sendes ut i den mørke skogen for å finne Snøhvit, som har rømt gjennom kloakken (en hommage til Frihetens regn?) og vekk fra dronning Ravennas tyranni. Her sender regissøren skuespillerne inn i et mer spennende visuelt landskap.

På ferden samler Snøhvit en liten hær som inkluderer dvergene – et digitalt forminsket stjernelag bestående av britiske skuespillere det kunne vært gjort mye ut av, men som manusforfattere ikke har hatt tid til å differensiere.

Hun møter også en hvit enhjørning (Aslan i forkledning?) og alver uten genitalier.

Filmen er tidvis skummel, svært langtekkelig, og kulminerer i et slags ikke-klimaks.

Les også: Det var en gang ...