Grillen gløder ennå

Da St. Lars åpnet vinteren 2011, var den et kjærkomment tilskudd til byens kjøttrestauranter. Siden sist har Bjørn Tore Furseths Grilleriet åpnet dørene. Derfor er det på tide å se om matskribent Andreas Viestad og hans partnere fremdeles har klart å holde nivået.

Det ser ikke ut til at stedet er blitt mindre populært siden forrige besøk, det er såvidt vi får bord på grunn av pågangen. Men innklemt mellom popstjerner, B-kjendiser og vennepar med et glass hvitvin fra en liste som har mye spennende vi neppe får på Polet, er det lett å komme i en forventningsfull stemning. Særlig når nabobordet gledesstrålende mottar sin forrett: Bakte margbein, det samme jeg har bestilt.

St. Lars: Kart, info og lesernes mening

Historietime

Bordvenninnen har satset mer tradisjonelt og valgt Caesarsalat anno 4. juli 1924, den dagen kjøkkensjef Cæsar Cardini i den mexicanske grensebyen Tijuana måtte improvisere frem en ny dressing fordi han manglet de vanlige ingrediensene.

Nå er caesarsalat blitt standard på mange menyer, mens de bakte margbeinene er et sjeldent syn. Margen er ganske lett på smak og fungerer som en appetittvekker, mens den rause porsjonen salat frisker opp før Bordvenninnen får hovedretten, foie gras-burger. Selv har jeg valgt pølsefest med tre sorter pølse og en løkkompott.

FOTO: Berg-JacobsenJon-Are

Grove saker

Til dette har Bordvenninnen bestilt et glass rødvin, også denne fra Frankrike og en for oss ukjent produsent, men som er passe lett med en fruktig avslutning. Nettopp hva som trengs til en grovkvernet hamburger med et stykke gåselever på toppen. Vi blir overrasket over hvor lite tung foie gras-en er blitt etter en omgang i stekepannen.

Det eneste vi har å utsette, er at det var litt lite pommes frites til retten.

Tre små pølser til nesten 250 kroner kan virke i overkant, men når de er hjemmelagede, med ulikt innhold både hva angår kjøtt og krydder, blir dette en pirrende opplevelse. Løkkompotten fungerer som et søtlig komplement, og sennepen ved siden av blir nesten stående ubrukt. Øl er også naturlig tilbehør til pølser, og en halvliter passer utmerket til maten.

Det er nok mat på tallerkenen, så vi trenger en pause før vi orker å se dessertkartet. Bordvenninnen avslutter sitt glass vin mens vi begge lar blikket gli rundt i lokalet.

FOTO: JON-ARE BERG-JACOBSEN

Makabert syn

- Det er ganske makabert? spør Bordvenninnen og peker på maleriet av en mann som er lagt på et bål.

- Det er sankt Lorenzo, kokkenes og komikernes skytshelgen. Han ble grillet til døde i år 258. Det er derfor de har kalt restauranten st. Lars etter ham.

Bordvenninnen har ikke mistet appetitten av den slags opplysninger, og er klar for vannbakkels med sjokoladesaus mens jeg prøver meg på tonkapuddingen med hornstrålesaus.

Her er vannbakkelsen vinneren, med vaniljeis inni og mulighet for å få tømt på rikelig med varm saus. En lekker kombinasjon! Tonkapuddingen minner om noe vi kunne fått hos en eldre tante, men den søtsyrlige sausen gir puddingen et ekstra sting.

Ikke hysj-hysj

- De har ikke gått ned på kvaliteten, men det er fremdeles vanskelig å få bord her, sier Bordvenninnen idet vi kommer ut på gaten.

- Det er for så vidt et godt tegn. Vi blir gode og mette, serveringen er rask og vennlig.

- Jeg følte det som om vi ble behandlet som stamgjester, og det liker jeg.

- Det skulle ikke forbause meg om stamgjestene på St. Lars, og dem virker det som det er mange av, helst hadde sett at man holdt dette stedet hemmelig så de kunne sitte i fred. Men det er umulig – et så bra sted er vanskelig å holde skjult over tid.

- Særlig når det står matkjendiser bak.

Prøv også:

• Grilleriet i Folketeaterpassasjen serverer utsøkte råvarer delikat tilberedt. Det koster, men er verd det.
• Trancher i Thorvald Meyers gate lager langstekt kjøtt med valgfritt tilbehør. Mye for pengene.
• Borggården ved Rådhuset holder også høy standard på maten.