Jovialt, trygt og underholdende

Settingen er skapt av og for TV, og de ville vel aldri opptrådt i samlet flokk hvis det ikke var for at det ble en slik stor suksess.

Norwegian Wood var de som fikk den første og sannsynligvis den eneste konserten med artistene fra programmet Hver gang vi møtes.

Trodde vi.

Så viser det seg at konserten skal filmes og bli et eget program. Her skal det melkes. De er tross alt svært folkekjære, erfarne og dyktige artister som stiller opp en gang til.

FOTO: Varfjell, Fredrik

Trives sammen

De har funnet kjemien seg imellom og trives tydeligvis også musikalsk. Nå måtte Anne Grete Preus dessverre melde avbud grunnet sykdom, og balansen er noe forrykket. Hun var rockedama i laget. Men Halvdan Sivertsen, Øystein Dolmen, Bertine Zetlitz, Vinni, Jan Eggum og Elvira Nikolaisen er på plass.

Duetter og en akustisk del løser opp konseptet litt. Samtidig er det litt som om foreningen til gjensidig beundring har årsmøte på scenen. Og der ligger noe av dilemmaet ved en slik sammenkomst.

Her er fine enkeltøyeblikk, men helheten ble for oppstyltet og vitnet mer om en sammensatt kavalkade over kjente sanger. Artistene fløy inn og ut på scenen stadig vekk. Da serien gikk på TV var spenningsmomentet mye knyttet til hva den enkelte ville gjøre med kollegaens sang. Hvordan vil det låte?

FOTO: Varfjell, Fredrik

Rutinepreget

Dette spenningsmomentet er borte, likeså nærbildene av reaksjonen til opphavsmannen. Vi kjenner nå fasiten.

Selv foretrekker jeg hver enkelt artist som seg selv og med sine egne sanger. Det har ingenting med de tolkningene som er blitt servert, for de var helt greie. Men i lengden blir det hele litt fremmedgjort. Disse sangene sitter så sterkt i minnet i sine originalformer.

Selv om Vinnis «Sommerfuggel i vinterland» er mer enn flyvedyktig, og Bertine Zetlitz sin bevegende versjon av Eggums «Telefon» gir sangen en ekstra dybde, forblir dette bare en form for lett underholdning.

Som TV-show fungerer det sikkert bedre enn som festivalkonsert. Det ble litt for rutinepreget og slapt, selv om smilet var der. Men gode venner er de blitt.