Hygge og rock i badet

Sting har dette udefinerte ved seg, en slags evigvarende ungdommelighet der han entrer scenen i sin karakteristiske T-trøye. Det har ikke noe med alder å gjøre.

Sting utstråler både sunn energi og bøtter av selvtillit. Publikum står tettpakket. Forventningsfulle. Han smiler. I kveld får vi ham i et tilnærmet lite format. Enten elsker folk ham eller så hater de alt han står for.

Hans samfunnsengasjement og noe selvbevisste vesen skaper kontroverser. Mannen har meningers mot. Så greit er det. I tillegg har hans intrikate, ofte jazzpregede popsanger distansert ham noe fra det reine rockefolket.

I kveld er han hos sine egne.

Sting har mer enn nok gode låter å ta av, men det er og blir låtene fra hans tid som ung rockestjerne som har mest futt. Det åpner sylskarpt med trekløveret ”All this time”, ”Every little thing she does is magic” og ”Englishman in New York”, sistnevnte med full allsang. Sammen viser de på scenen umiddelbart en energi som smitter.

Så blir det nesten bråstopp med ”Seven days” fra albumet Ten Summoner’s Tales fra 2003, før den drivende Police-klassikeren ”Demolition man” øker pulsen igjen.

I år feirer Sting sitt 25 årsjubileum som soloartist, samtidig er det 26 år siden trioen The Police ble oppløst.

Det er ikke til å stikke under stol at det er sistnevnte gruppe som var den mest potente og givende perioden. De var ikke punkere, men slo seg opp under dekke av deres flagg. Det er imidlertid som soloartist og låtskriver han har vokst seg til superstjerne.

Sting har en egen evne til å tiltrekke seg eminente musikere, så også denne gang. For undertegnede er det den gamle Zappa-trommeslageren Vinnie Colaiuta som stor frem som selve motoren og bindeleddet i bandet. Selv på de mindre spennende sangene finner han et rytmemønster som gir sangene ekstra kraft, som Stings bass kan bryne seg på og spille opp mot.

Gitarist Dominic Miller er en gitarist som vet å gi det lille ekstra, gitarsoloene er iørefallende og spiller opp til sitt publikum, som er med på notene. Mye av det samme kan tillegges Peter Ticketts elektriske fele, som gir musikken et spennende lydbilde.

Veteranen David Sancious på keyboard fyller inn, legger til tekstur og gir musikken dybde. Til sist er det koristen Jo Lawry, som har både vokal kraft og fleksibilitet.

Et av kveldens høydepunkter er ”Driven to tears”, nok en Police-sang. Fullt trøkk, her koker det virkelig. ”Fields of gold” og ”Shape of my heart” viser Stings mykere side. Mens ”Message in the bottle” får frem smilet. De gir selv de mindre iørefallende sangene vel tiltrengt energi, selv om de ikke redder dem helt.

Dette bandet har en fleksibilitet det står respekt av. De er fullt på høyde om det er Stings mer jazzete side, hans smått svevende tendenser, eller hans mer energiske ungdomssynder som skal frem.

Selv foretrekker jeg den siste kategorien, og for å understreke det hele avslutter Sting, først med den arabiskinspirerte ”Desert rose”, og deretter tre låter fra The Police: ”King of pain”, Every breath you take” og ”Next to you”. Og dermed redder han kvelden i land på utmerket vis.